Anne Cecilie Hopstock og henne medhjelpere har ikke gjort annet enn rett og riktigt. Her var det barna som var det eneste viktige – og hvilke personer eller metoder som er brukt er helt uvesentlig.
Har blogget om dette tidligere, under “Like barn leker bedre” og forstår denne kvinnens tanker og handlinger og hadde også brukt det jeg kunne bruke for å få mine barn trygt hjem. Om det er korrekt av de forskjellige “instanser” å bruke sin “kompetanse” til dette er for andre å diskutere.
Leser for tiden boken til Anne Cecilie “Hvis jeg roper høyt nok”, og har full forståelse for at hun ønsket å få barna hjem raskest mulig. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg ser at dette er hennes historie, og at det sikkert er opptil to historier til om samme sak – kanskje fler. Slik jeg tyder boken, og bare basert på boken og det som har kommet frem i mediene, er ikke Kalid Skah frisk og har ingenting med å oppdra to barn. Man må først være i stand til å ha kontroll i sitt eget liv før man kan ha oppdrageroppgaver for andre, og fra mitt ståsted har han tilsynelatende ikke det.
Kalid Skah utøver, i følge Hopstock, psykisk terror mot henne og de to barna, og jeg er som leser overlykkelig over at disse barna kom ut fra Marokko og jeg håper han aldrig klarer å slå sine klør i dem igjen. Denne mannen er nok ikke egnet som oppdrager, han er bare slem/syk og trenger behandling for sin eier- og kontrolltrang. Mulig at han er et produkt av en kvinnefiendtlig religion? På den annen side så finnes det slemme, kontrollerende menn (og kvinner) i alle farger, religioner, etnisiteter og politiske partier – så evnen til og ønsket om å være slem og kontrollerende er trolig noe som enkelte av oss er kodet med fra naturens side.


