(FHNs høringssvar om Stoltenbergutvalgets: Rapport om narkotika)
Tvang er i seg selv et negativt begrep, noe vi søker å unngå for enhver pris, definert som: det å tvinge, ufrihet og press.
Likevel har jeg valgt å assosiere ordet tvang innen rusomsorgen og psykiatrien med noe positivt. Ingen mennesker er mer eller mindre verdt enn andre, uansett om de er rusavhengige eller ikke. Alle mennesker er like mye verdt, men jeg føler at vi ikke mener dette innerst inne når vi legger alt til rette for rusbruk istedenfor å bekjempe misbruket. Alle mennesker er like mye verdt å kjempe for, uavhengig av hvilken sosial, etnisk eller økonomisk posisjon de har i samfunnet.
I forhold til rus(mis)bruk og psykiatri føler jeg at det riktig å uttale seg, da jeg har vært en som har kjempet for en av mine og vunnet – så langt.
Vi har personlig vunnet over alt fra heroin til subutex ved å fighte og stå på, ja kanskje brukt det noen ville betegne som tvang, men det har gitt resultater. Det er vel det viktigste og målet for de aller fleste innen rusbehandling, er det ikke? Vi har klart det som de ”profesjonelle” rusbehandlerne ikke klarte på ni år, som ved å bedrive forstå-seg-på-politikk og dulling ikke oppnådde annet enn mer rusbruk. Forstå-seg-på-politikk har ingen blitt rusfri av, ikke fordi de narkomane ikke forstår at de bør slutte eller ikke liker å bli dullet med, men på grunn av at de ikke lenger vet sitt eget beste. Som narkoman er det ikke lenger den frie vilje og andre floskler som styrer, det er i bunn og grunn tre ting; stoff, politi og penger.
Hvordan få tak i stoff, hvordan sikre at ikke andre stjeler det, hvor bruke, hvor kommer utstyret fra, hvem har bruk det tidligere, er det nok, er det sterkt nok eller for sterkt?
Hvordan unngå å bli stoppet av politiet, hvordan gjemme stoffet slik at politiet ikke finner det?
Hvordan finansiere neste dose, hvordan betale tilbake gjelden man har pådratt seg, hvordan skaffe penger til mat og andre nødvendigheter (lav prioritet, stoff er pri 1), hvordan låne mer penger og av hvem?
Mennesker som lever etter ovenstående prinsipper har oppgitt sin egne, frie vilje – det er andre og større faktorer som bestemmer.
Hva så med behandling? Vi kaller det oppbevaring.
Tenkt hva dette har koster staten – år på år med resultatløs behandling som ikke fører til annet enn at tiden går, samtidig som mange tar to skritt tilbake ved å gå på sprekk etter sprekk – oftest uten at det får noen konsekvenser eller begrensninger i hva man kan gjøre med hvem og hvor. Dette er skattepenger som kunne vært brukt til å opprette behandlingsplasser som faktisk behandler noen. Det bites i egen hale og alle skal finne nye løsninger istedenfor å jobbe videre med det vi allerede har.
Så nedsettes det utvalg med kjendiser og andre som mener å kunne noe om situasjonen, enten ved å ha narkomane i egen familie eller gjennom utdannelse og erfaring. De bør vel komme opp med noe
smart som kan revolusjonere behandlingen av de narkomane og vil la oss føre dem tilbake til samfunnet?
Nja, skeptisk.. Det snakkes om å definere de narkomane som syke og nærmest uten skyld i sin situasjon, at de på frivillig basis skal forstå sitt behandlingsbehov og velge de gode løsningene for sin egen helbredelse. Et menneske som velger å ikke spise, sove eller vaske seg for å kunne bruke nærmest all våken tid til å skaffe mer stoff. Jommen sa jeg smør, det er virkelig en person som vet sitt eget beste!
Viser til et sitat skrevet til et høringsinnlegg i Foreningen for human narkotikapolitikk, den 7.januar 2011
”Det finnes åpenbart få begrensninger for hvor mye og hvordan man kan jage, straffe og plage narkomane, men i helsevesenet finnes det åpenbart store begrensninger for hvor mye og hvordan man kan hjelpe de samme”
Min erfaring er at helsevesenet enten gjør det de tror er best, eller gjør litt for mye i form av multidiagnoser og overmedisinering. Det er faktisk ingen absolutt fasit på en misbruker, ingen rekke med symptomer eller tendenser som er listet i bøker og som kan følges slavisk. Alle er forskjellige og trenger individuell hjelp, men det er likevel noen ting som er absolutte og gyldige for de aller fleste. De trenger omsorg, oppmerksomhet, vennlighet og respekt – men de trenger også struktur, rammer og begrensninger. Noen må velge for dem når evnen til å velge er redusert
Jeg reagerer også på dette sitatet fra samme innlegg:
”De unge kan også påføres en identitet som narkoman, hvilket igjen kan senke terskelen for videre bruk med flere rusmidler. Nær sagt alle unge eksperimenterer med rusmidler, lovlige og ulovlige (som selvfølgelig utgjør en risiko, i likhet med å gå over en trafikkert vei), og vi minner om at de aller færreste brukere utvikler et rusproblem. Det er viktig å fokusere på kjøreregler og mane til forsiktighet og moderasjon”
Det er svært uheldig å ukritisk sammenligne legale rusmidler med illegale, selv om noen ting er like. Det er fortsatt forskjell på å drikke ti øl og kaste opp på fest og kaste i seg piller som noen har blandet sammen på et kjøkken i Polen. Det er forskjell på å bælme en flaske vin og havne i slåsskamp og å røyke på seg paranoia og nærmest evigvarende apati. Det er forskjell på å tylle i seg shots til man besvimer av fyll og å koke heroin som noen har smuglet inn i rumpa i en skitten skje på et offentlig toalett. Rus er rus, sier noen – jeg er ikke ubetinget enig i det.
Blant farene i samfunnet som vi aksepterer, så som trafikkerte veier, bør vi ikke plassere bruk av narkotika og vi bør være skeptiske til at også legal rus er ok i alle sammenhenger. Det er lov å bruke hodet, og heldigvis er det fortsatt ikke slik at alle ungdommer har prøvd eller vil prøve illegale rusmidler. De fleste klarer seg utmerket godt uten å på illegalt vis kjemisk å justere både meninger, mot og selvtillit. Heldigvis – for det er disse ungdommene som skal kjøre bussen vi tar til og fra gamlehjemmet i fremtiden, de som skal dosere medisiner og fly oss til syden. Det kan de stort sett gjøre på en utmerket måte, selv om de tar et glass vin til maten. Jeg er mer usikker på om de er like gode hvis de sniffer en stripe med noe sentralstimulerende eller røyker seg ned i dumskap på hasj.
Det sakses videre:
”Vi er skeptiske til forslaget om at rusbrukeren skal samtykke i et behandlingsopplegg eller andre former for kontroll og oppfølging som alternativ til straff, ettersom dette i realiteten ikke er noe samtykke, men snarere tvang (kall en spade for en spade). Det samme gjelder ”ruskontrakter”
Igjen viser Foreningen for human narkotikapolitikk sin svært kritiske holdning til at ikke den rusavhengige skal få bestemme selv. De skal sågar få slippe å få noe som helst slags konsekvens av hva de måtte ha gjort, da dette kan oppfattes som tvang. Det får da være grenser for dumsnillhet, eller? Hvorfor ikke foreslå at de også må pakkes inn i bomull og ikke snakkes hardt til?
Tvang behøver ikke bety noe negativt, det kan være så enkelt som at ”du kan ikke forlate behandlingsstedet for å ruse deg, dessverre”. Det kan være at man holder folk tilbake ved å låse dem inne slik at de ikke lenger tillates å skade seg selv. Hvis man mener å fundamentere ovennevnte sitat i en slags verdighetsfrarøvelse vil jeg spørre om dette: Er det verdig et samfunn at vi tillater at folk ødelegger seg selv, sin familie og alt rundt seg? Er det verdig et samfunn å fortelle dem at ”vi har ingen tro på at du noen gang kan klare dette, derfor skal du få bli statsnarkoman på livstid”? Er det verdig et samfunn å akseptere at noen bevisst velger å stå utenfor og for alltid være en belastning for det samme samfunnet i form av kriminalitet, sykdom, prostitusjon og tidlig død
Det er ”systemet” som har ført til at ordet tvang utelukkende er negativt. Vi har alle levd med det i oppveksten i mildere grad, og i bunn og grunn er rusmisbrukere på mange måter som barn. De trenger noen som sier nei og begrenser hva som er greit, og hvis noe tvang er nødvendig for å hindre at de dreper seg selv, sakte og sikkert, så er det nødvendig.
Jeg ønsker alle rusmisbrukere og andre med problemer et godt nytt år og håper dette året vil få dem ut av problemene og at de faktisk treffer på noen vettuge mennesker som ser hva som er best for brukeren og ikke er mest opptatt av å fremme sine meninger og høre sin egen stemme.
Til Stoltenberg vil jeg si at du finnes ikke objektiv i dine meninger i denne saken og jeg syntes ikke du har noe i et utvalg å gjøre, på lik linje med undertegnede. Vi har uttalelsesrett Stoltenberg vi bør ikke ha bestemmelsesrett – til det er vi for unyanserte og opphengt i egen situasjon!
Gratis Heroin til de mest avhengige er det samme som å si at vi gir deg opp. Vi ser jo brukere av LAR- de klarer seg sjelden med det de får der. Hvorfor tror du det vil bli annerledes med Heroin? Naivitet vil jeg kalle det. Terskelen blir alltids høyere og brukeren må ha mer. Vi ville kanskje få en lavere kriminalstatistikk, men det er vel ikke det problemet vi skal løse her! Eller er det det?
Foreningen for human narkotikapolitikk:
http://www.facebook.com/#!/pages/Foreningen-for-human-narkotikapolitikk/306698875075