Michael Jackson inngikk i 1993 et millionforlik med familien til en gutt som hevdet popstjernen hadde begått overgrep mot ham. I 2005 ble Jackson frikjent i en annen overgrepssak der en gutt som tilbrakte mye tid på Neverland-ranchen kom med lignende anklager.
Jeg mener selv at der ingen røyk uten ild og at Michael Jackson var en raring. Jeg er også enig i at vi må kutte ut dette ”psykobabbelet”.
Dette var en mann som aldri hadde fått være barn, og heller aldri hadde blitt voksen. Han var et geni innen musikk og dans, men han hadde allikevel dragninger mot unge gutter. Han var nok både homofil og pedofil i den forstand at han likte unge gutter i pubertal alder. Han hadde som alle barn et stort behov for kjærlighet, men fikk dette sjeldent da han hadde en tyrann til far.
Jeg er tildels enig i Peter King sin uttalelse, han var en overgriper og en pedofil. Han var også et geni innen musikk, men det rettferdiggjør ikke hans handlinger mot barn. Det er trist at mann bare kan betale seg ut av slike ting. Det viser vilsken makt mann har bare mann har penger.
Jeg syntes også at han nå blir glorifisert, det er ikke mange månedene siden han bare var “den gale”, men nå er han borte og det er bare det fine og artistiske vi husker.
Hadde han fortsatt levd, så hadde ikke jeg latt mine barn være alene med ham et øyeblikk, for han var fortsatt en pedofil i mine øyne.
Jeg merker at jeg får en ubehagelig smak i munnen når jeg leser reportasjen om Yahia Hussein al-Raghwa (22). Dette var en henrettelse som foregikk i full offentlighet, som en advarsel til hele befolkningen om at voldtekt og drap ikke lønner seg, og at dette vil føre til dødsstraff i full offentlighet. Det er kanskje en preventiv måte å forhindre vold og drap på i Jemen, men passer dette for alle land? Jeg føler at vi da ville synke ned på den kriminelles nivå og at vi da ikke er det spor bedre. Vi vil da bli mordere alle mann. De tenker kanskje at det er et øye for et øye og en tann for en tann, men hvor vill da dette ende? Jeg bare spør, og så får dere tenke, mene og ha deres egen oppfatning.
“Whoever undertakes to set himself up as judge in the field of truth and knowledge is shipwrecked by the laughter of the Gods.”
Dette er et sitat av Albert Einstein og jeg syntes det sier mye om temaet. Hvorfor mener vi homofil kjærlighet ikke er likeverdig som kjærlighet mellom heterofile. At heterofile er mer pedagogisk korrekte foreldre. At heterofile skal kunne gi barn en tryggere og mer kjærlig oppvekst en homofile. Jeg bare spør?
Som barn av skilte foreldre må jeg si at det å skulle vokse opp med to mødre eller to fedre som elsket hverandre og ikke “slåss” ville være å foretrekke fremfor en far og en mor som krangler og er uenig, og som hele tiden sloss om min oppmerksomhet. Det er verken trygt eller godt for et barn.
Hvorfor kan vi ikke akseptere at homofil kjærlighet er et valg tatt av to voksne mennesker som faktisk er glad i hverandre. Vi må slutte med å gjøre oss til doms over hvordan VI mener at de skal leve livet sitt. Det er jo det samme som å si at du skal gå i blå klær for det liker JEG. Du skal ikke like fisk men kjøtt, for det liker jeg.
Tenker også på boken “Bedre død en homofil” og lurer på om vi snakker om oppegående mennesker som lever i 2009 og ikke i steinaldertiden. Dette er et mørkesamfunn på sitt svarteste.
Statskirken har alltid behandlet homofile urett. Det er mye vondt som har skjedd i regi av religionen. Jeg mener at hadde vi ikke hatt religion, så hadde vi spart oss for mye smerte opp igjennom tidene.
Kristendommen her i Norge har gjort mye urett og har fått med seg mange på lag mot de homofile. De skal frelse dem, gjøre dem friske etc. Det er jo som å prøve å omvende en heterofil til homofil. Kanskje de skulle prøve det en gang, og så se hvordan det går?
Nei la de homofile være homofile La dem få adoptere på lik linje med andre. Det er mye omsorg og kjærlighet der ute. Kjærlighet som mange ensomme barn kunne trenge. Vi må slutte å stigmatisere og putte alle i samme bås. Vi er tross alt bare mennesker og det er da bedre at vi elsker enn sloss.
Jeg sitter her etter å ha lest diverse reportasjer i forkjellige aviser. Det virker som den ene avisen etter den andre prøver å overgå seg selv i å skremme oss vanlige mennesker i gata. Jeg syntes dette har blitt en ren skremselspropaganda. Jeg vet at dette er alvorlig, men hjelper det at vi blir skremt og redde? Er det ikke bedre med forebygging, ro og fornuft.
Jeg oppleverer at pressen hauser dette opp og vrir på det som blir sagt og skriver det som selger mest.
Ja det er en skummel influensa som beveger seg raskt, men jeg føler at dette har vi opplevd før, som foreksempel fugleinfluensaen. Det dukker opp det ene svineinfluensatilfelle tilfelle etter andre på forskjellige sider av kloden, men det blir ofte raskt avkreftet med at det “bare” er en vanlig influensa!
Jeg kan godt forstå at gamle mennesker blir redde av dette og ja det er redde vi blir når vi leser at myndighetenes skrekkscenario er at rundt 20 prosent av befolkningen vil bli syke av influensaen. De skriver samtidig at de tror at noen nordmenn vil dø, men hvor mange vet de ikke. Hvem vil bli syke? De gamle? Små babyer? Det henger mange ubesvarte spørsmål i luften. Folk avbestiller reiser og går til legen som villig skriver ut Tamiflu. Apotekene går tomme for munnbinn og vi blir fylt av angst for store mengder, mennesker som nyser osv.
Hver eneste vinter dør 1000 nordmenn av vanlig influensa, sier Iversen, overlege ved nasjonal folkehelseinstitutt. Når det gjelder svineinfluensaen, så er det noen leger som mener at denne influensaen blir man ikke sykere en vanlig inluensa, mens andre setter likhetstegn med en dødsdom. Dette kommer vel litt an på pasientens almenntilstand og alder, eller hva?
Hva skal vi velge å tro på? At dette går bra eller at vi får en ny spanskesyke? Valget er ditt.
Meningitt-epidemien, bedre kjent som smittsom hjernehinnebetennelse, har også kostet fire menneskeliv i Florida i USA, men har fått liten oppmerksomhet i mediene.
Skal vi kanskje få litt mer å engste oss for eller skal vi ta tak og forebygge? Valget er ditt.
Jeg sitter her og tenker på hva som gikk galt og når det gikk galt. Jeg er nok ikke den første som har tenkt slike tanker og at en føler seg så alene og hjelpeløs. Hjelpeløs er det rette ordet, for man er det. Det er som om lynet har slått ned i deg tre ganger og alt er et kaos av tanker og følelser.
Den gangen han ble født var det ingen som trodde at dette skulle hende ham. Den søte lille skapningen som stabbet rundt på ustø ben og utforsket verden. Jeg forstod at verden ikke
alltid var like god og at man måtte se opp for fallgruver, men denne fallgruven hadde vi snakket om og jeg trodde han var rustet, men den gang ei. Han datt så lang han var og da han først begynte å falle, så var jeg ikke engang klar over at han snart skulle ligge med nesa godt ned i grusen og kanskje aldri klare å komme seg opp igjen.
Jeg som trodde at jeg alltid hadde vært der for ham, forstod plutselig at jeg nok hadde vært milevis av sted uten å være klar over at han kom til å tryne, eller hadde jeg? Der kom den usikkerheten fram den som alle i samme situasjon føler. Hva kunne jeg gjort annerledes? Nå syv år etter vet jeg fortsatt ikke.
Ja da er våren endelig kommet til vår del av kloden. Jeg kjenner det pirre i kroppen, men når jeg ser meg i speilet får jeg heller en lettere depresjon. Det er ikke bare måkebilen som har gjort skadeverk på gjerder og annet i løpet av vinteren. Jeg har jammen gjort litt skade på min egen kropp i form av sukker og for mye mat. Ja her holder det ikke med noen spiker og hammer, her må det langt tøffere og langvarig arbeide til for at det skal bli noen resultat. Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg hadde jo så god tid, eller hva? Nå er det ikke mange ukene igjen og jeg har ikke gått ned, men opp.
Jeg ser på meg selv i speilet og får følelsen av at jeg er en hvalross eller sjøku. Det er jo selvfølgelig ikke så ille, men ille nok, syntes jeg.
Kjøper dagens Dagblad og på første side lyser bilde av en ung søt jente med en lue på hodet. Hun er 17 år, tynn og lider av kreft. Det eneste hun håper på er å få oppleve sin egen russetid.
Jeg setter meg ned, tenker og skammer meg. Her har jeg vært nedfor for noen skarve kilo mens denne jenta kjemper for livet. Det er nok flere som degog meg ute i den vide verden som egentlig hengers seg opp i bagateller. Ja for det er jo en bagatell med noen kilo for mye i denne sammenheng. Dette er noe vi kan løse over tid med sunnere kosthold og morsjon. Det er noe som sikker vil tenke at det virkelig er noen som sliter og jeg skal ikke ta fra dem retten til å føle det slik. Det er tanken på denne jenta, som i livets vår kanskje ikke får være med lenger, som tappert kjemper og det hun ønsker aller mest er å få oppleve sin egen russetid. Er det for mye forlangt?
Den profilerte stortingspolitikeren, legen og påtroppende sjef for Rettsmedisinsk institutt, Olav Gunnar Ballo (SV) tror overnaturlige krefter kan stanse blødninger og gi dødssyke forlenget liv.
Stortingspolitiker for SV og lege Ole Gunnar Ballouttaleri pressen at han tror blødninger kan stanses ved bønn og at dette har skjedd ved flere anledninger. Stanse blødninger ved opplesing av religiøse tekster? Er det en tilfeldighet at blødningen stanset eller er dette en blank løgn? Et spesielt vers skal leses opp og blødningen skal da stanse. Dette høres for enkelt ut og for meg høres dette ut som rent galskap med en religiøs undertone.
Det er nok mye mellom himmel og jord, men som lege ville jeg vært meget skeptisk til å uttale meg om dette. En blødning fra en blodåre kan ikke stoppes av noen hokus pokus-fraser eller overbevisning. Placebo-effekten kan nok virke mot noe – da kroppen og sinnet sammen er i stand til å helbrede mange sykdommer, men regelrette blødninger blir i overkant. Vi har lett for å kritisere scientologene og avfeie deres tro og holdninger som overnaturlig humbug, men feier ikke for vår egen dør. Her er det faktisk snakk om en profilert politiker og lege som tror på Guds helbredende kraft. Snakk om å sparke vekk beina under sin egen legepraksis J
Når det gjelder placebo-effekten, så viser det seg at mennesker som sliter psykisk som følge av isolasjon, depresjon og lignende, blir bedre ved kontakt med mennesker. Sliter man med psyken kan dette i seg selv gi kroppslige plager. Dette kan igjen rette seg ved kontakt med vanlige mennesker, healere og andre alternative terapeuter, i form av samtaler, det å bli rørt ved og det at noen bryr seg og har tid til å høre.
Nyfødte barn som ikke blir stimulert kan faktisk dø som følge av manglende kontakt. Alle mennesker har behov for kontakt med andre på en eller annen måte., Vi er sosiale dyr og blir syke om vi blir for isolert. Det å komme i kontakt med en healer, Snåsamannen eller andre terapeuter kan faktisk lette plagene, uten at det betyr at det er snakk om guddommelig inngripen eller helbredende evner.
Denne saken kommer bare dager etter at Bjarne Håkon Hansen hevdet at Snåsamannen hadde helbredet guttungen hans for kolikk. Nå er det på tide at vi plukker våre folkevalgte med omhu og gir dem munnkurv når det gjelder slike saker. Fra nå av krever jeg bevis og ikke bare prat, for dette blir for dumt. Man har liten eller ingen troverdighet som politiker etter at man har stått frem som en religiøs halvtulling på denne måten.
Han skulle bare tjene noen ekstra slanter, ha det litt kult, men resultatet av de skarve timene med planlegging, rus og gøy med venner førte til et sant helvete. Angsten rev i kroppen og svetten perlet seg i pannen! Da hørte han det igjen, stemmene. Han hadde stemmer i hodet. De rev og slet i ham og hadde tatt helt over. Han hadde ikke lenger kontroll over kroppen sin.
”Hva er jeg redd for” spurte han seg selv. Han fikk ikke noe svar, bare en indre redsel som slet ham i fillebiter og sa til ham at det hjalp hvis han skar seg selv og dermed var selvskadingen i gang. Han klarte ikke sove og følte at han aldri noen gang skulle klare å komme ut av angstens og paranoiaens tak. Han skar seg til blods på armer og ben, fikk dårlig samvittighet men fortsatte, men det ble ikke bedre. Han hadde mistet kontrollen. De vonde tankene og stemmene hadde tatt styringen over kroppen og hodet. Dette var rusens bakside. En side ingen hadde fortalt om før. Han var fangei egen kropp.
Nå er jeg lei av det jeg kaller ”American piss TV”. En kan ikke skru på tv før det ene hjernedøde programmet etter det andre dukker opp på skjermen. Jeg starter med Ungkaren. En polert type som er ivrig opptatt med å bytte kroppsvæske med de unge håpefulle og er i grunnen forelsket i alle sammen. En vandrende deodorant.
Bonderomantikk, en ny vri på unkaren/kvinnen. Denne gangen plassert i møkkete fjøs og langs støvete bondeveier, dansende mellom kumøkk over blomsterenger. Same shit, different wrapping..
Så går du over til neste program som er HellsKitchen. I løpet av et program har du nesten stresset på deg et hjerteinfarkt og er for en gang skyld glad for at kanalene har reklame. Du får en mulighet til å puste. Snakk om forbanna type. Han må lide av kronisk høyt blodtrykk. Jeg kjenner jeg blir urolig bare jeg tenker på ham
Så har du Luksusfellen. Hadde jeg hatt slike problemer, så hadde jeg søkt hjelp, men ikke brettet det ut på riksdekkende tv. Snakk om typer.
Super nanny skulle vi alle hatt. Nå er det ikke bare barn, men vi har jammen fått super nanny for katter og hunder også. Her får vi oppdragelse inn med teskje på både unger og dyr. Hadde det bare vært så lett.
Jeg kunne ramse opp i det uendelige. Gladiatorer, Amerikas funniest videos og Amercias funniest animal video. Her har du siklende unger og dyr. Unger som hyler, dyr som slikker seg i rompa, hvorpå eierne i neste øyeblikk kysser de søte dyrene på munnen. Æsj, hunderumpelukt i ansiktet!
Nei nå er det på tide at vi blir litt avamerikanisert. Jeg orker ikke mer av Samantha, Lost, Ugly Betty, Gossip Girl, Frustrerte fruer, According to Jim, Alle elsker Raymond etc.
Gi oss noe vi kan lære noe av, så vi kan føle at den tiden vi tilbringer foran TV faktisk gir oss noe. Noe annet enn noen tomme hull og ingenting til ettertanke.
Surfet litt på nettet og tok en tur innom youtube da jeg kom over denne filmen som gikk rett inn hos meg.
Her vises den sanne historien og gangen i den. Det er en farlig og fristende verden de unge lever i. Det starter med moro og ender i et sant helvete. Jeg får helt frysninger på ryggen. Musikken hjelper også med å få fram det rette budskap her. En informativ snutt, samt at det blir poengterer at det er HÅP for alle.
Hvordan kan vi akseptere dette? Hvordan kan våre politikere bare skyve dette under teppet? De prater og prater, men gjør ingen ting. Jeg gråter langt inne i sjelen over disse hårreisende bildene. Vi kan ikke bare sitte å se på at disse unge ødelegger seg selv.
Dette kaller jeg selvmord i slow motion. Likevel, se filmen helt ut – den slutter mer positivt enn den begynner:
