Malaria – ikke noe å tulle med

I dag leste jeg i VG at French har blitt syk av malaria. Det er godt at det presiseres at det er en epidemi i fengselet, ellers kunne dette fort blitt tolket som et avtalt spill. “Jaha, da er French også på vei til å tilte.”

Malaria er en febersykdom med influensalignende symptomer. Den syke utvikler anfall med feber, utilpasshet og komplikasjoner som kan være dødelige, dersom tilstanden ikke behandles. Malaria skyldes en parasitt som lever i blodet. Sykdommen, dvs. parasitten, overføres til mennesker via malariamyggen.

Malaria er en av de viktigste årsaker til sykdom og død sett på globalt plan. På verdensbasis er det 300 – 500 millioner nye tilfeller per år, med 1,5 – 2,7 millioner dødsfall. Malaria finnes mest utbredt i tropiske og subtropiske områder. 

Ved ondartet malaria kan sykdommen utvikle seg med forskjellige komplikasjoner

• Lavt blodtrykk
• Forgiftning med urinstoff (når nyrene svikter)
• Blodmangel
• Eventuelt blødninger
• Leverpåvirkning (ligner smittsom gulsott = leverbetennelse)
• Det kan utvikles sjokk og koma
• Tilstanden kan raskt utvikle seg til å bli dødelig.

Ondartet malaria kan ramme hjernen og resten av sentralnervesystemet. Symptomer er bevissthetsforandringer, kramper og lammelser

Vi får håpe at French får behandling og slipper å gå igjennom det samme som Moland nå sliter med. Skyldig eller ikke skyldig, dette er ikke noe jeg unner min verste fiende. Kriminalitet, tiltale og straff er en ting, at man skal lide under såpass dårlige forhold i fengselet at man risikerer å dø eller bli alvorlig syk av det, er under den verdighet man bør kunne forvente.

Hva skjedde egentlig i Kongo

Den såkalte Kongo-saken har opptatt medier, publikum, jurister og andre forståsegpåere det siste halve året. Det har stadig kommet nye teorier, nye opplysninger, nye forklaringer – men slik jeg ser det – er vi fortsatt ikke i mål i forhold til hva som egentlig skjedde. I disse dager er det ankebehandling av saken der de to nordmennene Moland og French ble dømt til døden flere ganger, og Molands psykiske helse som har vært i fokus. Som i alle saker, og spesielt i saker der nordmenn er innblandet, har det kommet til dels motstridende opplysninger. De har gjort det, de har erkjent, de er uskyldige, rettsystemet i Kongo er verdig en bananrepublikk, de er utsatt for et justismord, de er mordere, Moland simulerer, Moland er alvorlig psykisk syk osv, listen over påstander kunne nærmest fortsatt i det uendelige.

Vi avislesere i Norge er nærmest like kloke, og vår oppfatning av skyld eller uskyld er ofte basert på til dels dårlig journalistikk fra de utsendte medarbeiderne fra ulike papir-, nett og etermedier. Noen synes å tro at de er uskyldige i egenskap av å være norske, og at afrikanerne nærmest som ryggmarksrefleks lyver om alt for å skaffe seg penger, men andre igjen har vært raske til å hevde at disse hvite mennene hever seg over de sorte innbyggerne og behandler disse som mindreverdige og mindre verdt. Jeg har ikke anelse om hva som egentlig er riktig i denne saken, men har en mening, slik de aller fleste i Norge. Min vurdering er også skapt av mediene, da jeg ikke har innsideinformasjon fra saken, og sikkert også styrt av følelser og antagelser. Jeg har gjennom nesten hele denne tiden hatt meninger som har svingt i takt med allmennoppfatningen, som igjen er styrt av mediene, og har sikkert flere ganger blitt oppfattet som både fordømmende og naiv, konkluderende og usikker. Jeg har gått gjennom noe av det jeg har skrevet i denne saken, og skal forsøke å gi et lite overblikk over saken sett fra mitt ståsted. Dette er ingen absolutt oversikt, ei heller en fullstendig gjennomgang – heller et lite tilbakeblikk over noen av de hendelsene som jeg har lagt vekt på i min vurdering av hendelsene i Kongo for måneder tilbake. Din oppfatning vil sikkert være annerledes, og sikkert like riktig og sann for deg som min vurdering er for meg.

 Med bare ryggsekk skal Tjostolv Moland (28) og kameraten Joshua French (27) ha flyktet inn i jungelen mens kulene suste rundt hodene på dem. I eller ved leiebilen lå sjåføren igjen død, angivelig skutt og drept av ranere eller opprørere som overfalt dem da de var på vei til militært overlevelseskurs i den kongolesiske villmarken. Ifølge journalister i FN-styrkens Radio Okapi har en hjelpemann til sjåføren fortalt til politiet at det var en av nordmennene som skjøt sjåføren Abedi Kasongo. Dette var det første vi fikk høre i denne saken, som har utviklet seg på verst tenkelig måte. Moland har blitt psykisk syk og de tiltalte har fått dødsstraff. Hva skjedde egentlig i Kongo og hvem prater sant?

Tjostolv og kameraten var i ferd med å danne sitt eget private sikkerhetsselskap i Uganda. Navnet på det nye selskapet skulle være «The Directors Special Uganda».

Vi har fått så mange motstridene forklaringer og teorier. Her har det blitt nevnt både ren avretting av sjåføren, samt at dette var selvforsvar. De hadde begge to militær bakgrunner og viste hva det var å være ute i jungelen over lengre tid.  Joshua French har tjenestegjort i Forsvaret, og gikk ut i 2007. Tjostolv Moland har selv bakgrunn fra Garden og Telemark Bataljon. De har i tillegg jobbet som sikkerhetsvakt i en rekke sammenhenger.

De hadde begge vært i område tidligere, men språk var derimot et større problem, så de ansatte en sjåfør som også kunne være tolk. Hva som så skjedde med sjåføren, samt de vitnene som satt på er heller lite forklart. Det er her det glipper. Hvorfor ansette en sjåfør og tolk for så å drepe ham med et eller flere skudd? Var det selvforsvar og hvilken rolle spiller de to vitnene? Har de noe med drapet å gjøre? Kan dette ha vært et forsøk på ran av de tiltalte?

I denne saken forteller de to siktede en ting mens vitnene og bevisene forteller noe annet. Moren til French har tidligere uttalt at “De såkalte bevisene er ingen beviser. De er indisier. Funn gjort i Uganda betyr ikke noe i Kongo. I Kongo har Joshua og Moland blitt sett på som drapsmenn fra dag én, sier hun.”

De to vitnene i bilen har forandret historien opptil flere ganger.  Fremstår de da som troverdige? French har tidligere forklart at han har har blitt torturert under de første avhørene. Han ble slått og sparket mens hendene var bundet sammen. Skal vi tørre å stole på ham at dette stemmer?

Det ser ut som om penger er det som er det sentrale i saken.  Ønske er at guttene får dødsstraff og vitnene får en ”oppreisning” for tort og svie – eller som de uttaler det, en traumatisk opplevelse. Sjåføren er glemt og raks profitt er det som nå er det viktigste og sentrale i saken. I et fattig land som Kongo er veien til rikdom lang. Vitnenes uttalelse blir da noe svekket, da det er penger som er gevinsten av deres uttalelse.  Penger har alltid og vil alltid være drivkraften.

Kongo – kaos og psykose

Leser på VG-nett at Moland har blitt kjørt fra fengslet til Kisangani General Hospital. Sykdomstilstanden hans skal ha blitt merkbart dårligere i løpet av natten. Han skal ha fått sår og skader i ansiktet i form av selvskading eller utagerende adferd, noe som ikke er uvanlig for mennesker med denne typen problem.

Det går ikke lang tiden før jeg igjen kan lese i en oppdatering at han er på vei tilbake fra sykehuset til fengslet. Legene har konkludert med at Tjostolv Moland ikke er psykisk syk, men at det er bivirkning fra bruk av malariamedisin og hjernemalaria som er årsaken til oppførselen hans. Personlighetsforstyrrelsene til Moland er altså en bivirkning og ikke en psykisk lidelse! Jeg stiller meg da spørsmålet om hvilke leger det er som har undersøkt ham og hva legger de i det å være psykisk syk?

Hva er definisjonen på psykose? Jo en tilstand du er i i øyeblikket. Moland er BLITT psykotisk av medisinen og det er en tilstand han er i nå.  Hva kan de så mene med at han ikke er psykisk syk?

Psykose er et ord som ofte brukes om mennesker som har mistet kontakt med virkeligheten.

Det er dermed ikke én bestemt sykdom. På dagligspråket kalles det ofte for sinnssykdom. Det kan være å høre stemmer eller se ting andre mennesker ikke hører eller ser, da kaller vi det hallusinasjoner.

Det kan også være å bygge seg opp forestillinger om at andre er ute etter og vil skade en, eller å føle seg truet av mystiske krefter. Da kaller vi det gjerne vrangforestillinger. Det kaller vi det også når noen tror at de er en annen person

Det kan være mange forskjellige grunner til at man utvikler psykose, men vi vet ikke så mye om dem. En regner med at både gener og ytre faktorer spiller inn.

Alle som får psykotiske reaksjoner bør oppsøke lege i første omgang, og be om å bli sendt videre til psykolog eller psykiater hvis legen ikke finner noe kroppslig galt og hvis problemene vedvarer.

Når det gjelder hva slags behandling som hjelper best kommer det an på hva som utløser reaksjonene, og en må ofte prøve seg fram for å se hva som virker for den enkelte.

Samtaler med psykolog eller psykiater kan være nyttig for å få igjen fotfestet.

Hvis dette er realiteten for Moland, så håper jeg han får mer hjelp en den skarve timen de brukte på ham på sykehuset. Det er viktig å få rask behandling ved psykose, ellers kan man  slite med dette over lang tid,  samtidig som han skal sone under dårlige forhold. Faren er da stor for at liv kan gå tapt, da mennesker med psykose ofte kan være suicidale.

Jeg håper Moland snart er tilbake på sykehuset for han har ingen ting i en rettsal å gjøre. På sykehuset kan  han få kyndig hjelp.

Håper nå at French ikke bukker under, men klarer å takle både forholdene i fengselet, samt rettssak.

Nytt fra Kongo

Følger som mange andre med på Kongosaken med et halvt øye. I en periode ble det mye av det samme, men nå virker det som om saken har tatt en ny vending. Moland har blitt syk. De sier at han kan ha blitt psykisk syk av malariamedisiner han gikk på for en tid tilbake.  Andre mener at dette er rent spill for galleriet, men som avdelingsoverlege Steinar Madsen i Statens legemiddelverk uttaler, så kan man bli psykotisk av denne typen medisin.Malariamedisin kan gi bivirkninger i massevis, både psykisk og fysisk. Enkelte malariamedisiner kan føre til psykose, søvnproblemer, mareritt, depresjon, forvirring, svimmelhet og koordinasjonsproblemer.Kaster man et blikk på bildene til venstre, virker det jo som om han har tatt en tur til “locoville” – men samtidig er akkurat dette symptomer det er relativt lett å simulere. Før rettsaken kan fortsette, må det endelig avgjøres om han trenger kyndig hjelp og behandling med nye medisiner eller gjør seg til for å utsette saksbehandlingen. Det er viktig  å hindre at han ev. går inn i en alvorlig psykose, for jeg kan ikke tenke meg at psykiatrien er bedre i Kongo enn i Norge.

Jeg syntes synd på både ham og French, skyldig eller ikke. Det er et traume de nå lever i og de vet jo ikke hvordan dette ender. Jeg føler også med familien til begge to. Det kan ikke være lett å sitte her i Norge og se hvordan de har det nede i Kongo. Det må også være ekstra vanskelig for Molands familie og se ham i den tilstanden han nå er i. Vi får håpe at han enten tar seg sammen og skjerper seg eller får adekvat behandling, avhengig av hva som egentlig er problemet.

Skattelisten – for offentligheten?

Er skattelisten en offentlig sak? Skal vi ha lov til å snoke i hva naboer og venner tjener. Være misunnelig på de som tjener mer eller godte oss over de som tjener mindre? Er det meningen at vi skal være “politi”? Naboen tjener lite men han kjører fancy bil. Er det da jeg skal melde fra? Hva om han har arvet penger den siste måneden? Nei dette er da virkelig en sak for skattemyndighetene og ikke oss vanlige dødelige. I et land hvor Datatilsynets mener at det å sette opp overvåkingskameraer for å sikre oss mot vold og ulovligheter strider mot personvernet, er det lov til å snoke i hva alle tjener. Avisene kjører sågar lange artikkelserier over hva idrettsfolk, kjendiser, skurker og politikere tjener i dagesvis etter at skattelistene er lagt ut.

Jeg mener at inntekt er en personlig sak, og ikke noe som andre har noe med. Jeg mener nå at folk skal få tjene det de tjener og kjører de dobbelt med både svarte og hvite penger så får det være deres sak – alternativt en sak mellom dem og politi og skattemyndigheter   Jeg personlig får det hverken bedre eller dårligere, men mine inntekstsopplysninger ønsker jeg nå å ha for meg selv. Denne listen er også en gave til alle kriminelle, som da kan plukke ut sine ofre. Jeg håper at de som bestemmer tar tilvettet og avskaffer  dette med åpne lister på skattekontor og nett.

Martine-saken, en tragedie

Sitter her med en ubehagelig smak i munnen og tårer i øynene etter å ha sett programmet om Martine-saken. Hvordan går det an å gå fri etter å ha begått et mord i 2008/09? Vi lever da ikke i steinalderen – eller gjør vi det? Vi klarer stort sett på alle andre måter å samarbeide om lover og regler - klimakvoter og nødhjelp - men det å faktisk utlever en av sine egne som har begått en kriminell handling - burde da ikke være et problem? Kanskje det å være mer åpne kan få oss til å samarbeide mer på tvers av tro og religion. Det å se forskjell på rett og galt - løgn og sannhet. Dette kunne hjulpet slik av skille mellom den muslimske og den vestlige verden ville blitt mindre. I denne saken vises det så tydelig at Farouks far er total ”balleløs”. Det er helt uforståelig at han som foretningsmann ikke vet forskjell på rett og galt. Er det en person man ønsker å diskutere buisnes med?  Dette er ikke god reklame. Her må han se bort fra at det er hans egen sønn som er den kriminelle og gå foran med et godt eksempel og faktisk overlevere sin egen sønn til det Britiske politi. Det er faktisk det eneste rette å gjøre. Tenk hvis det hadde vært han som satt i den andre enden- da hadde det nok vært andre toner.

Denne saken viser at det snart må bli en felles lov på tvers av alle grenser som trår i kraft når man frarøver et annet menneske livet.  Jeg tar av meg hatten for Martines familie og venner, som har vært så åpne og delt av seg i denne saken. Jeg er sikker på at rettferdigheten vil seire og Martine vil kunne hvile i fred og familien komme seg videre.

14 år – et liv i angst

Det er med stor forundring jeg leser denne historien om Amalie. En jente på bare 14 år – som har blitt nødt til å bli voksen før tiden.  AS Norge tar ikke sitt ansvar og de sjanser denne jentas liv i hjel. De satser på at denne mannen ikke er “så” gal at han tyr til vold – men at han er glad i jenta og ikke skader henne. Det er å ta for lett på det. Saken er den at vi før har sett slike saker som har fått et tragisk utfall. Barndommen samt ungdommen til Amalie har gått med til å være redd – og har blitt brukt til å titte seg over skulderen i redsel for en gal nabo. Alle kan jo se ut fra både bilder og video at dette er en mann med store psykiske problemer. Vi får håpe noen tar grep før det skjer noe og at Amalie blir den som kan få bli boende blant sine venner og leve et normalt liv slik en ungdom skal. Denne mannen trenger kyndig hjelp – samt at han må vernes for andre og seg selv.

Fjær eller høns i Kongo

I et brev – som skal være hentet fra Tjostolv Molands PC, tilbys trening av soldater for opprørsgeneral Laurent Nkunda . Dette er siste nytt fra Kongo-saken. VG forteller videre at Laurent Nkunda for tiden sitter i husarrest i Rwanda – men så sent som i fjor høst utgjorde opprørsgeneralens hær en alvorlig trussel mot president Joseph Kabila i nabolandet Kongo.

Det er lederen for den ugandiske etterforskningen mot Moland og French – sjef for militæretterretningen brigader James Mugira, som har gitt brevet til VG.
Dette brevet som skal viser at de to fengslede nordmennene hadde en intensjon om å opprette kontakt med Nkunda og om mulig, inngå i hans styrker. Soldater mot betaling, altså – klassiske leiesoldater.

I ukene etter selve dommen – har norske medier fortalt den ene sjokkerende historien etter den andre om de tiltalte.

VG har ikke fått tilgang til originalfilen på PC-en. De har kun fått overlevert utskriften av brevet. Derfor kan VG ikke vurdere ektheten utover at brevet er en del av de offisielle beslagene mot Moland og French.

Det er heller ingen som med sikkerhet kan si om dette brevet noen gang ble sendt eller om det bare er et rent utkast. I følge advokat Furuholmen på TV2-nyhetene i kveld, er det selvfølgelig lite trolig, nærmest utenkelig, at dette brevet har materialisert seg noe annet sted enn på Molands PC. Det er godt mulig, men hvorfor skrive det i det hele tatt? Dersom man ”leker med tanken” om å la seg verve til terroristvirksomhet/opprørssoldat/leiesoldat – viser vel det faktum at man skriver et brev til en navngitt person som rekrutterer slike, at man i hvert fall er rimelig seriøs?

Det blir også stilt spørsmål om ektheten på brevet eller om dette kan være en ren forfalskning – og svaret som da blir gitt er at brevet ble skrevet ut fra Molands PC som ble beslaglagt da de undersøkte SIG-kontoret i Uganda. Bevisene i denne saken har hatt litt ”hipp som happ”-status, og det samme vil da altså også gjelde dette brevet. Hittil har mye av det som har sivet ut hatt reell verdi, så som gutteturen som ble til et oppdrag i Kongo, krigsspillplanene som viste seg å være rekruttering til sikkerhetsstyrker osv. Moland og French hadde muligens noe sympati hos meg og andre i innledningen av denne saken, men etter hvert fremstår de som ekstremt kyniske og manipulerende, med en rekke av, sikkert velmenende, men lettlurte støttespillere. Også pressen har latt seg dupere i denne saken, og i ukevis var det utelukkende rettsforhandlingene og disses komiske merkverdigheter som preget oppslagene her hjemme. Mannen som var død var glemt, prinsipper om kildekritikk og bakgrunnssjekking av historien var glemt – bare French og Molands versjon fikk spalteplass. Således må man berømme VG og andre for at de har gravd videre og trolig nærmer seg sannheten om disse ”eventyrerne”.

Moland og French ønsker ikke selv å kommentere brevet, men henviser til sin norske advokat.

Spekulasjonene er store i denne saken og en fjær blir fort til ville høns. Det hjelper ikke heller at det sitter to unge menn med hendene godt foran munnen i redsel for at ti virvelvinder skal fare ut og avsløre dem. Det er faktisk mulig at dette er historien om ti ville høns som ble forsøkt bortforklart som en fjær, men at vinden nå har tatt tak og virvler opp det ene grumset etter det andre. Uansett, underholdningsverdien har vært stor hittil, og kan bli større fremover, så jeg gjør en eller annen svensk kjendis sine ord til mine, og sier:

”Häng med!”

Kjendis – men også et vanlig menneske

Der ble nok en kjendis avslørt og det perfekte ytre viser seg også å ha sprekker. Det er godt for oss vanlige dødelige, som kanskje sliter i hverdagen for å få et haltende forhold til å fungere uten å måtte ty til andre seksualpartnere for å overleve. Jeg personlig tror ikke menn er oftere utro enn kvinner -  jeg tror heller ikke vi mennesker er skapt for å være monogame fra naturens side. Vi har blitt plassert i et mønster og det forventes av oss.

Gang på gang får vi bevis for at både menn og kvinner ikke klarer å styre sine lyster og går i sin egen felle. Jeg tror vi som partner er for dårlige til å gi i forholdet, men er langt flinkere til å kreve av den andre part. Hva med å gå litt i seg selv og faktisk gi litt. Jeg tenker på å gi i forholdets mange oppgaver – så som å kanskje hjelpe til mer i huset. Da blir det mer tid og ork til romantikk. Det å ikke være så raskt ute med å kritisere den andre part – men heller feie for sin egen dør. Nå tenker jeg ikke bare sex – for sex er ikke alt i et forhold. Er ikke vennskap til stede – så klarer ikke sex å holde et forhold i livet Jeg forstår at det seksuelle er en del av det å være voksen og leve i et parforhold – men det er mange andre ting som også er viktig.

Utroskap er jo trist når det både er kone og barn med i bilde – men vi er jo bare mennesker, og ofte er vi i forskjellige faser i livet. Det er både ups and downs. Jeg mener ikke at alle i en slik situasjon skal lever sine lyster helt ut – men vi har nok alle tenkt tanken både en og to ganger. De fleste vet hva de har hjemme og skjerper bare appetitten ute – men velger faktisk å “spiser hjemme”.

Det er heller ikke alltid slik at om du “forer” din mann både regelmessig og ofte – så holder han seg til bare deg – men sjansen for at han gjør det øket betydelig.

Synet på den perfekte mann ble borte som dugg for solen når jeg leste artikkelen om Lettermann. Det jeg vil fram til i denne saken er at David Lettermann er kjendis – men han er bare et menneske og kan nok på samme måte som andre falle for fristelsen til å forsyne seg av yre kvinner – som ikke bare tenner på ham men på hans kjendisstatus. Jeg syntes det var tøft av ham å stå frem -  men det er nok enda tøffere for hans bedre halvdel som kanskje føler at hun ikke strekker til. Det blir spennende å se om hun velger å forlate ham – og sikkert innkassere en  betydelig sum – eller forsøker å ri stormen av. Det at hele verden nå vet om dette – gjør sikkert ikke situasjonen enklere – men håndtering av slike saker er vanskelig for alle.

Jeg har ødelagt barnas liv..

Nadya Doud-Suleman Gutierrez (34) ble verdensberømt da hun satte åtte barn til verden tidligere i år. Nå skaper dokumentaren om hennes liv reaksjoner.

Nadya har nå 14 barn og alle kan forstå at man ikke klarer å være både mor og far for 14 barn i alderen 0 – 7 år.

Jeg satt i kveld og så på dokumentarfilmen om Nadya og barna og fikk en følelse av total kaos og maktesløshet. Samtidig oppfattet jeg Nadya som en person som ikke helt hadde begge bena på bakken. Vi må ikke være spesialister for å se at denne egoistiske handlingen har satt sitt preg på de yngste i kull nummer en. Den ene gutten virket både sjalu og aggressiv. Han slo løs på den som måtte komme i hans vei og virket aggressiv. Han ønsket oppmerksomhet og voksenkontakt. Her holder det ikke med “timeout”, men med kjærlighet, voksenkontakt og ikke minst tid. Tid til å sette seg rolig ned å ha kvalitetstid med hvert enkelt barn.

Dokumentaren ble sendt i USA sist måned, og skapte sterke reaksjoner fra folk som mente at hun utnyttet barna for å skape seg en kjendisstatus.

Nadya ble  ikke mor før etter at hun hadde skilt seg fra ektemannen gjennom fire år, Marcos Gutierrez. Han forteller selv at forholdet tok slutt fordi de ikke kunne få barn.

Før hun fikk åttlingene, hadde hun seks barn i alderen to til syv år. Alle ved hjelp av kunstig befruktning. De to yngste er tvillinger.

TV-programdirektør i Fox, som står bak dokumentaren, sier at det har blitt et «vanvittig nært intervju.

- Det er scener hvor alle åtte babyene bokstavelig talt skriker samtidig mens de seks andre barna løper rundt i huset, forteller han.

Nadya ble filmet på tur i parken med barna. Her snakket hun i mobiltelefonen samtidig som hun skiftet på å holde hver av babyene, gir dem flaske og skifte bleier. Det virket helt mekanisk, men det må vel gå fort om alle munner skal mettes.

Nadya sier selv at hennes ønske om å ha en stor familie henger sammen med hennes egen ulykkelige barndom.

Det å sette fjorten barn til verden har nok ikke bedret hennes mulighet til å få barn som husker sin barndom som lykkelig.

Det å få to til tre barn hadde kanskje fått henne til å lykkes, da samværet med barna hadde blitt bedre.

Nadya selv er optimistisk og nokså ubekymret i forhold til hvilket liv hun gir sine barn, men innrømmer likevel at hun kanskje har ødelagt for seg selv og sine barn, men hva kan hun gjøre med dette nå?

Det beste er nok å stå på så alle ungene ikke må lide for hennes egoistiske ønske om en stor ungeflokk og det hadde nok vært enda bedre om en far hadde vært til stede, men det er kanskje litt for mye forlangt av en sæddonor.