Hvor ble han av?

 

Det var søndag og klokken var blitt seks på kvelden. Solen skinte og det var varmt i Oslo. Det var april og kveldene begynte å bli lysere.

Det kunne ha vært en fin kveld for hovedstaden lå badet i et lys fra solnedgangen og det kunne vært et godt sted å være men slik var det ikke for Henne.  Hun hadde fått med seg den midterste sønnen til Oslo, for å lete etter den eldste sønnen på 21 år.

Han hadde havnet på skråplan for mange år siden og hadde testet ut narkotika innimellom behandlinger. Han hadde vært rusfri i lange perioder, men deretter falt utpå igjen.

 

Grunnet til at de hadde reist inn til Oslo var at Han skulle inn til behandling dagen etter og dette var trolig han siste mulighet om han ikke ville havne på gata. Hun hadde vært i kontakt med stede han hadde vært i påvente av behandling, for å høre om han var der. Dette hadde de ikke kunnet informere om grunnet taushetsplikten. Hun hadde nesten bedt på sine knær om en indikasjon på om hun kunne ta det med ro eller om hun skulle reise ut for å lete etter ham, men det kunne de fortsatt ikke gi.

Hun var helt satt ut. Hun følte seg som en overgriper, og det var ikke første gang, og hun prøvde å fortelle grunnen til at hun ønsket denne informasjonen. Hun sa at hun visste at han hadde ruset seg på lørdagen, dagen før og at hun da hadde snakket med ham på telefon hvor han innrømmet dette. Han hadde møtt en gammel kamerat i Skippergata og da var det gjort. På søndagen hadde de reist ut for å besøke en gammel rusvenn som også var til behandling, men etter det besøket ble mobilen slått av. Hun tror det var fordi han var sur på henne. Hun sa det var dumt å besøke vennen og at de egentlig hadde en avtale om at hele familien skulle besøke ham. Hun forteller videre de ansatte at dette er det første tegnet på at han ruser seg, det at mobilen er av Hun sier videre at hun tror at siden han skal inn til behandling, så skal han bare ruse seg en siste gang. Dette er så typisk for narkomane, bare en siste gang. Alt dette forteller hun institusjonen, men nei de kan ikke gi noen indikasjoner på om han er der eller ikke. Da blir hun forbanna og sier ”da drar vi utenfor og spør noen av de andre beboerne da”. Da ble det fart i skravletøyet, men hun legger bare på. Hun gråter og tenker på alle de tårene hun har grått i alle disse årene. Rart hun ikke er blitt gal, syk eller hard. Eller har hun blitt det,

Det er ting hun er ening med seg selv i og det er at hun er blitt usikker og har vanskelig med å stole på folk, Stemmer det de sier eller ljuger de?Hun kunne fable om dette i timevis…..