Jeg bare må! Det er kanskje et av de ordene jeg har brukt mye i det siste.
Jeg tror vi kvinner har et stort forbruk av dette ordet. Jeg er sikker på at mannen i mitt liv hadde blitt overlykkelig om jeg hadde brukt det ordet like ofte til ham. ”Jeg bare må ha deg” : )
Det startet med en dunkåpe i november. Vi skulle på felles trening, men måtte bare stikke innom sporten for å se om de hadde noe på tilbud. Ja du leste rett, tilbud.
Der hang den. Svart, fin og så myk den var. Jeg bare måtte. Da oppdaget jeg at lommeboken ikke var med og jeg så på min bedre halvdel med flagrende dådyrøyne i håp om at han skulle bla opp. Men slik gikk det ikke, og jeg innrømmer at det var en furten jente som dro på trening den kvelden. Det var visst noe uviktig som at regninger måtte betales først.. Jeg løp noen “mil” ekstra i ren trass med snurpemunn og svarte øyne. Ingen pokerspiller nei.
Desember kom og penger på bok og i gaver. Reiste så med freidig mot til butikken, for den kåpen skulle jeg bare ha, eller retter sagt, måtte ha. Da oppdaget jeg til min fortvilelse at kåpen jeg hadde ønsket meg var utsolgt der vi bor. Da startet helvetet. Hunndjevelen i meg våknet, og med horn og vilt blikk kommanderte jeg min bedre halvdel til å være med på Norge rundt. Fra den ene G-sport butikken til den andre bar det, villere og villere i blikket for jeg bare måtte ha den dunkåpen. En besettelse som var tent en sen novemberkveld måtte bare få en utløsning. Kåpen! Det var ikke mye hygge i den bilen. “Var det ikke det jeg sa” var en av kommentarene. “jeg sa den ville bli utsolgt”. Mannfolk! Sånn fortsatte det til vi kom til det syvende store senteret vi reiste til, et som var helt på den andre siden av byen for oss. Vi kom inn på G-Sport. Jeg halset rundt som en gal og der, der hang den. Den lyste mot meg og jeg hørte den rope “kom og ta meg, jeg skal bli din”. Jeg bare måtte ta den på meg. Føle den myke og varme dunkåpen slynge seg rundt kroppen min. Jeg enset ingen rundt meg. Denne følelsen varte i akkurat et sekund. Da kom jeg tilbake til virkeligheten og jeg oppdaget min bedre halvdel som stod kortpustet og blek, med tungen hengende ut av munnen. Han så helt utslitt ut. I det øyeblikket gikk det opp for meg hvilken “drittunge” jeg hadde vært og hva han hadde funnet seg i for at jeg skulle få denne kåpen som jeg bare måtte ha.
Kåpen henger nå trygt og godt nede i gangen og jeg har lovet meg at den skal brukes og settes pris på.
Jeg tror jeg er heldig som har en slik mann, som egentlig kunne “tuppet” meg i rumpa og sagt hvilken bortkjemt unge jeg var, men han ble om ikke frivillig, med meg rundt så jeg fikk dunkåpen som jeg godt kunne levd uten.
Ja ja, da er det bare å finne på noe nytt som jeg bare må ha, kanskje en hytte ved sjøen, ny bil, nytt kjøkken. Listen er lang og det skal ikke bli så vanskelig å finne på noe.
Ja det bor en hunndjevel i oss alle kvinner som bare MÅ!
