Hvem kan gjøre seg til dommer?

“Whoever undertakes to set himself up as judge in the field of truth and knowledge is shipwrecked by the laughter of the Gods.” 

Dette er et sitat av  Albert Einstein og jeg syntes det sier mye om temaet. Hvorfor mener vi homofil kjærlighet ikke er likeverdig som kjærlighet mellom heterofile.  At heterofile er mer pedagogisk korrekte foreldre. At heterofile skal kunne gi barn en tryggere og mer kjærlig oppvekst en homofile. Jeg bare spør?

Som barn av skilte foreldre må jeg si at det å skulle vokse opp med to mødre eller to fedre som elsket hverandre og ikke “slåss” ville være å foretrekke fremfor en far og en mor som krangler og er uenig, og som hele tiden sloss om min oppmerksomhet.  Det er verken trygt eller godt for et barn.

Hvorfor kan vi ikke akseptere at homofil kjærlighet er et valg tatt av to voksne mennesker som faktisk er glad i hverandre. Vi må slutte med å gjøre oss til doms over hvordan VI mener at de skal leve livet sitt. Det er jo det samme som å si at du skal gå i blå klær for det liker JEG.  Du skal ikke like fisk men kjøtt, for det liker jeg.

Tenker også på boken “Bedre død en homofil” og lurer på om vi snakker om oppegående mennesker som lever i 2009 og ikke i steinaldertiden. Dette er et mørkesamfunn på sitt svarteste.

Statskirken har alltid behandlet homofile urett.  Det er mye vondt som har skjedd i regi av religionen. Jeg mener at hadde vi ikke hatt religion, så hadde vi spart oss for mye smerte opp igjennom tidene.

Kristendommen her i Norge har gjort mye urett og har fått med seg mange på lag mot de homofile. De skal frelse dem, gjøre dem friske etc. Det er jo som å prøve å omvende en heterofil til homofil. Kanskje de skulle prøve det en gang, og så se hvordan det går?

Nei la de homofile være homofile La dem få adoptere på lik linje med andre. Det er mye omsorg og kjærlighet der ute. Kjærlighet som mange ensomme barn kunne trenge.  Vi må slutte å stigmatisere og putte alle i samme bås. Vi er tross alt bare mennesker og det er da bedre at vi elsker enn sloss.

http://www.youtube.com/watch?v=6nZGv8VTBVE&feature=related

Svineinfluensa, skremsel eller fakta?

Verden er nå ett nivå unna toppen av skalaen: pandemifasen, hvor sykdommen bryter ut på samfunnsnivå i flere land, sa WHO under en pressekonferanse i går kveld

Jeg sitter her etter å ha lest diverse reportasjer i forkjellige aviser. Det virker som den ene avisen etter den andre prøver å overgå seg selv i å skremme oss vanlige mennesker i gata. Jeg syntes dette har blitt en ren skremselspropaganda. Jeg vet at dette er alvorlig, men hjelper det at vi blir skremt og redde? Er det ikke bedre med forebygging, ro og fornuft.

Jeg oppleverer at pressen hauser dette opp og vrir på det som blir sagt og skriver det som selger mest.

Ja det er en skummel influensa som beveger seg raskt, men jeg føler at dette har vi opplevd før, som foreksempel fugleinfluensaen. Det dukker opp det ene svineinfluensatilfelle tilfelle etter andre på forskjellige sider av kloden, men det blir ofte raskt avkreftet med at det “bare” er en vanlig influensa!

Jeg kan godt forstå at gamle mennesker blir redde av dette og ja det er redde vi blir når vi leser at myndighetenes skrekkscenario er at rundt 20 prosent av befolkningen vil bli syke av influensaen. De skriver samtidig at de tror at noen nordmenn vil dø, men hvor mange vet de ikke. Hvem vil bli syke? De gamle? Små babyer? Det henger mange ubesvarte spørsmål i luften. Folk avbestiller reiser og går til legen som villig skriver ut Tamiflu. Apotekene går tomme for munnbinn og vi blir fylt av angst for store mengder, mennesker som nyser osv.

Hver eneste vinter dør 1000 nordmenn av vanlig influensa, sier Iversen, overlege ved nasjonal folkehelseinstitutt. Når det gjelder svineinfluensaen, så er det noen leger som mener at denne influensaen blir man ikke sykere en vanlig inluensa, mens andre setter likhetstegn med en dødsdom. Dette kommer vel litt an på pasientens almenntilstand og alder, eller hva?

Hva skal vi velge å tro på? At dette går bra eller at vi får en ny spanskesyke? Valget er ditt.

Hva med hjernehinnebennelsen som florerer i Vest-Afrika. Leger uten grenser minner om en glemt dødsepedemi .

Meningitt-epidemien, bedre kjent som smittsom hjernehinnebetennelse, har også kostet fire menneskeliv i Florida i USA, men har fått liten oppmerksomhet i mediene.

Skal vi kanskje få litt mer å engste oss for eller skal vi ta tak og forebygge? Valget er ditt.

Når noen faller utenfor?

 

Jeg sitter her og tenker på hva som gikk galt og når det gikk galt. Jeg er nok ikke den første som har tenkt slike tanker og at en føler seg så alene og hjelpeløs. Hjelpeløs er det rette ordet, for man er det. Det er som om lynet har slått ned i deg tre ganger og alt er et kaos av tanker og følelser.

Den gangen han ble født var det ingen som trodde at dette skulle hende ham. Den søte lille skapningen som stabbet rundt på ustø ben og utforsket verden. Jeg forstod at verden ikke

alltid var like god og at man måtte se opp for fallgruver, men denne fallgruven hadde vi snakket om og jeg trodde han var rustet, men den gang ei. Han datt så lang han var og da han først begynte å falle, så var jeg ikke engang klar over at han snart skulle ligge med nesa godt ned i grusen og kanskje aldri klare å komme seg opp igjen.

Jeg som trodde at jeg alltid hadde vært der for ham, forstod plutselig at jeg nok hadde vært milevis av sted uten å være klar over at han kom til å tryne, eller hadde jeg? Der kom den usikkerheten fram den som alle i samme situasjon føler. Hva kunne jeg gjort annerledes? Nå syv år etter vet jeg fortsatt ikke.

 

http://www.youtube.com/watch?v=8s5xBgGNyxQ&feature=channel_page

Meningen med livet?

Ja da er våren endelig kommet til vår del av kloden. Jeg kjenner det pirre i kroppen, men når jeg ser meg i speilet får jeg heller en lettere depresjon. Det er ikke bare måkebilen som har gjort skadeverk på gjerder og annet i løpet av vinteren. Jeg har jammen gjort litt skade på min egen kropp i form av sukker og for mye mat. Ja her holder det ikke med noen spiker og hammer, her må det langt tøffere og langvarig arbeide til for at det skal bli noen resultat.  Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg hadde jo så god tid, eller hva? Nå er det ikke mange ukene igjen og jeg har  ikke gått ned, men opp. 

Jeg ser på meg selv i speilet og får følelsen av at jeg er en hvalross eller sjøku. Det er jo selvfølgelig ikke så ille, men ille nok, syntes jeg.

Kjøper dagens Dagblad og på første side lyser bilde av en ung søt jente med en lue på hodet. Hun er 17 år, tynn og lider av kreft. Det eneste hun håper på er å få oppleve sin egen russetid.

Jeg setter meg ned, tenker og skammer meg. Her har jeg vært nedfor for noen skarve kilo mens denne jenta kjemper for livet.  Det er nok flere som degog meg ute i den vide verden som egentlig hengers seg opp i bagateller. Ja for det er jo en bagatell med noen kilo for mye i denne sammenheng. Dette er noe vi kan løse over tid med sunnere kosthold og morsjon. Det er noe som sikker vil tenke at det virkelig er noen som sliter og jeg skal ikke ta fra dem retten til å føle det slik. Det er tanken på denne jenta, som i livets vår kanskje ikke får være med lenger, som tappert kjemper og det hun ønsker aller mest er å få oppleve sin egen russetid. Er det for mye forlangt?

Her kan dere selv lese:

http://sinober.blogg.no/

Og hør på denne:

http://www.youtube.com/watch?v=LKg2U_PVvoc