Jeg sitter her og tenker på hva som gikk galt og når det gikk galt. Jeg er nok ikke den første som har tenkt slike tanker og at en føler seg så alene og hjelpeløs. Hjelpeløs er det rette ordet, for man er det. Det er som om lynet har slått ned i deg tre ganger og alt er et kaos av tanker og følelser.
Den gangen han ble født var det ingen som trodde at dette skulle hende ham. Den søte lille skapningen som stabbet rundt på ustø ben og utforsket verden. Jeg forstod at verden ikke
alltid var like god og at man måtte se opp for fallgruver, men denne fallgruven hadde vi snakket om og jeg trodde han var rustet, men den gang ei. Han datt så lang han var og da han først begynte å falle, så var jeg ikke engang klar over at han snart skulle ligge med nesa godt ned i grusen og kanskje aldri klare å komme seg opp igjen.
Jeg som trodde at jeg alltid hadde vært der for ham, forstod plutselig at jeg nok hadde vært milevis av sted uten å være klar over at han kom til å tryne, eller hadde jeg? Der kom den usikkerheten fram den som alle i samme situasjon føler. Hva kunne jeg gjort annerledes? Nå syv år etter vet jeg fortsatt ikke.
http://www.youtube.com/watch?v=8s5xBgGNyxQ&feature=channel_page
