Ja da er våren endelig kommet til vår del av kloden. Jeg kjenner det pirre i kroppen, men når jeg ser meg i speilet får jeg heller en lettere depresjon. Det er ikke bare måkebilen som har gjort skadeverk på gjerder og annet i løpet av vinteren. Jeg har jammen gjort litt skade på min egen kropp i form av sukker og for mye mat. Ja her holder det ikke med noen spiker og hammer, her må det langt tøffere og langvarig arbeide til for at det skal bli noen resultat. Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg hadde jo så god tid, eller hva? Nå er det ikke mange ukene igjen og jeg har ikke gått ned, men opp.
Jeg ser på meg selv i speilet og får følelsen av at jeg er en hvalross eller sjøku. Det er jo selvfølgelig ikke så ille, men ille nok, syntes jeg.
Kjøper dagens Dagblad og på første side lyser bilde av en ung søt jente med en lue på hodet. Hun er 17 år, tynn og lider av kreft. Det eneste hun håper på er å få oppleve sin egen russetid.
Jeg setter meg ned, tenker og skammer meg. Her har jeg vært nedfor for noen skarve kilo mens denne jenta kjemper for livet. Det er nok flere som degog meg ute i den vide verden som egentlig hengers seg opp i bagateller. Ja for det er jo en bagatell med noen kilo for mye i denne sammenheng. Dette er noe vi kan løse over tid med sunnere kosthold og morsjon. Det er noe som sikker vil tenke at det virkelig er noen som sliter og jeg skal ikke ta fra dem retten til å føle det slik. Det er tanken på denne jenta, som i livets vår kanskje ikke får være med lenger, som tappert kjemper og det hun ønsker aller mest er å få oppleve sin egen russetid. Er det for mye forlangt?
Her kan dere selv lese:
Og hør på denne:
