Hagen får på pukkelen fra de fleste da han, av skattemessige årsaker, velger å ”flagge” ut til Sveits.
Grovt sett finnes det to typer mennesker her i verden, aktører og tilskuere.
Lønner det seg å være en av aktørene? Nei, her i Norge lønner det seg dessverre å være tilskueren, det å sitte på baken hele dagen. En slik tilværelse er ikke direkte lukrativ, men du klarer deg greit og kan få til en sydentur eller to i året. Forskjellen i utbetaling mellom de som jobber, for eksempel i det offentlige, og trygdede er ofte svært liten. Alt for liten, slik jeg ser det – noe som gjør det for lite lønnsomt å jobbe kontra å fortsette å være trygdet.
Jeg vet og forstår at det er mange som er kronisk syke av ulik grad, og ute av stand til å arbeide, men jeg vet også om flere sunne friske mennesker som orker det de selv syntes er viktig for dem. De er akkurat like arbeidsføre som resten av oss som har jobb, men de har funnet ut at det er greit å utnytte systemet, som faktisk er meget lettlurt. Så lenge avstanden mellom hva du får inn på konto fra trygd og arbeid for mange er svært liten, er det heller ikke noe som motiverer dem til å gjøre en innsats for å skaffe seg jobb.
I dette landet har vi en rekke stadier for mennesker som ikke kan jobbe, så som rehabilitering, attføring og ufør. Av disse er det spesielt en som, i mine øyne, misbrukes mer enn de andre, nemlig ”ung ufør”. Jeg vet personlig om flere tilfeller der unge mennesker som har rotet til livet sitt med narkotika eller annet rusmisbruk, er generelt uinteresserte i å bidra med noe eller er ”lettvintmennesker” har fått denne betegnelsen. Hvilket signal sender det til ungdommen? Hvilke kriterier stilles det generelt til det å være ufør? Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger og kommet fram at jeg ikke forstår kriteriene helt. Jeg er ikke utdannet til å forstå det heller, heldigvis kanskje, men mitt inntrykk er at det er for lett å bli ufør og å forbli ufør. Samfunnet avskriver raskt de som er blitt uføre og motiverer dem ikke til å endre status og ta seg arbeid, de pasifiseres og pasifiserer seg selv, blir handlingslammede og godt vant. Med få unntak kan de aller fleste av dem bidra med noe, uansett om man har et handikap eller annet som man tror hindrer en i å jobbe, selv om disse ikke kan jobbe fullt.
Når det gjelder å være ivrig og arbeidsom, så straffes man for dette. Signalet fra det offentlige er at ”kom ikke her og tjen penger, du skal ikke ha “mer” en vi andre!” Det skal ikke lønne seg å jobbe, avstanden mellom de som jobber og de som ikke jobber må ikke bli for stor. For noe tull!
I Norge er misunnelsen på mange måter sterkere enn kjønnsdriften, og vi gleder oss sjelden over de som får til noe å virkelig lykkes. Hvis man har vært driftig nok til å starte sin egen bedrift, skapt sin egen eller andres arbeidsplasser vil skatter og avgifter gjøre det såpass vanskelig å lykkes at det nærmest er et under hvis man får det til. . Det er ikke rart noen svært rike mennesker, så som Hagen, flagger ut og AS Norge mister arbeidsplasser.
Mali Steiro Tronsmoen, leder i Sosialistisk Ungdom, synes det er gledelig at Hagen forlater Norge. Hun uttaler følgende:
”Vi tilbyr oss å betale flybilletten ut av landet. Vi synes det helt greit, og klarer oss uten den egoisme og sytekulturen Hagen har bidratt med. Det er ikke han som skaper verdier: det er det arbeidsfolkene i bedriftene som gjør, sier Tronsmoen.”
Denne uttalelsen syntes jeg er så usmakelig og tåpelig på et sånt nivå at det nesten ikke bør kommenteres. At man i det hele tatt kan inneha et verv med så åpenbare mangler på basal samfunnsforståelse er for meg nærmest et under.
I følge Wikipedia har ikke Hagen har alltid vært så formuende som han er i dag. Hagen er utdannet ved Kjøpmannsinstituttet, som i dag er en del av Handelshøyskolen BI. Historien er kort som følger:
RIMI ble startet i 1977 av Stein Erik Hagen under navnet RIMI 500. I begynnelsen hadde hver butikk 500 typer varer. Etter en stund ble det forandret til 800 og navnet skiftet til RIMI 800 etter ytterligere et par år ble varesortimentet utvidet igjen og butikkene fikk navnet RIMI. På begynnelsen av 1990-tallet solgte han ut deler av selskapet, før han solgte seg helt ut i 2004.
Hvis vi ser bort fra Stein Erik Hagen som person, hvordan han snakker, hvem han omgås og hva vi syntes om ham, så har han jobbet hardt og fortjener den gevinst han sitter igjen med. Jeg mener absolutt at man skal betale skatt, men det bør være en begrensning i hvor mye man faktisk betaler. Rike mennesker bør selvfølgelig betale mer enn oss som ikke er det, men det må være et skattetak, slik at det fortsatt lønner seg å jobbe og stå på, skape arbeidsplasser og verdier. Det må lønne seg å gjøre en innsats kontra å sitte på rumpa og ta i mot trygd eller andre offentlige støtteordninger. Noen må stå for verdiskapning i dette landet, alle kan ikke være ansatt i det offentlige. Arbeidet må få en gevinst i forhold til de som velger å sitte på rumpa og være tilskuer.
Til Røkke, Hagen og andre som har skapt noe i dette landet, stå på – vi trenger mennesker som tør å ta en sjanse for å skape noe! Dersom alle blir redusert til mottakere av stønader eller offentlig ansatte, blir det ingen verdiskapning og hele systemet vil kollapse til slutt. Man kan ikke leve av å bare klippe håret på hverandre.