Det var en gang to unge menn

- Det var en gang to eventyrlystne unge menn som reiste til Kongo for å oppleve litt spenning… Det er ihvertfall den offisielle forklaringen, men sannheten er nok mer i denne retning:

- Det var en gang to unge eventyrlystne unge menn som reiste til Kongos dype skoger for å oppleve spenning og kanskje tjene noen raske penger på å leve ut Rambo-drømmene sine.

Ting gikk kanskje ikke helt som de hadde planlagt, og det som først var et eventyr, utviklet seg til å bli det verste mareritt noen kan tenke seg. Etter skuddene som drepte sjåføren - og de ble arrestert – har det vært blitt fremlagt mobilbilder av nordmennene der de både er kledd i militære klær og i sivil. Det har vært uskyldige bilder av gutter som skal på tur og bilder som på mange måter taler for seg selv – som der Moland vasker blodet ut av bilen. Ikke særlig smart å legge kortene så direkte i hendene på militæret, påtalemyndigheten og  retten.

Aktor har fremvist et bilde av det som har blitt omtalt som nordmennenes oppdragsgiver. En uskyldig pressefotograf fra Drammens Tidene med navn Rune Folkedal. Dette skulle være den hardbarkede oppdragsgiveren og den som skulle ha sendt guttene på tur til Kongo, for ikke mindre enn å spionere og destabilisere landet.

Dette blindskuddet ble, i følge Folkedal, tatt i en helt annen og mye mer uskyldig sammenheng. Fremlagt i retten som bevis på undergraving av Den demokratiske republikken Kongo, ble innholdet eskalert til uante høyder.  Rune Folkedal i grønn beret foran et kart over Afrika synes å være bevis nok og blir brukt for alt det er verdt. At dette ikke er mye i våre øyne, synes ikke å ha betydning for den kongolesiske militærdomstolen.

Bilder av guttene fra Forsvaret og i HMK Kongens Garde oppfattes også som bevis for at de var på oppdrag fra den Norske Stat og sågar Kong Harald personlig.

Troverdigheten til den militære domstolen har blitt mindre og mindre – samtidig som undringen bare har blitt større og større. Går det virkelig an å drive en militær rettssak på den måten og ta bevis ut fra løse luften, vektlegge dem åpenbart feilaktig og påstå det ene mer hårreisende enn det andre? Jeg ser som alle andre at de tiltaltes sak er svak og at de muligens burde ha kastet inn håndkledet og erklært seg skyldige i uaktsomt drap –  da hadde de kanskje hatt en sjanse.

Tiltalepunktene om at Joshua French og Tjostolv Moland skal ha begått spionasje, og dannet et «kriminelt forbund» ledet av Moland – er utelukkende basert på beslagene av de norske forsvarsidentifikasjonspapirene, og det faktum at de to hadde våpen, kamera, kart, kompass og GPS. Med unntak av våpen og identifikasjonspapirene fra et avsluttet arbeidsforhold, er trolig dette noe de fleste av oss ville tatt med oss hvis vi skulle ferdes i ukjent lende, og kanskje særlig et sted som ikke nødvendigvis har veiskilt på hvert gatehjørne.

Da gjenstår det bar å se hva morgendagen bringer. Siste kapittel i dette dramaet er nok ikke ferdig ennå og det er tvilsomt om sannheten noen gang kommer skikkelig frem. Det vil nok dukke opp både bøker og filmer om dette – enten fra de tiltaltes egen hånd eller fra andre – så det er nok av underholdning å se fram til.

Kongo-saken, maktspill og profitt

De tiltalte, Moland og French

Ekspert på internasjonal rett sier at Joshua French og Tjostolv Moland ikke har mulighet til å anke Kongo-rettssaken utenfor Kongo. Nordmennenes advokat, André Kibamb,e har uttalt at han kommer til å anke dommen om de tiltalte blir dømt til døden.

“ Jeg er klar for å ta saken til den internasjonale domstolen i Haag. Dette er noe jeg kan og vil gjøre dersom vi ikke vinner her”, har Kibambe sagt.

Arne Willy Dahl, generaladvokat i Forsvaret og ekspert på internasjonal rett sier at guttene ikke kan anke til domstolen i Haag da denne er opprettet for å straffeforfølge personer for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Det virker som om advokaten til gutten her har misforstått en del og ikke har helt oversikt over jurisdiksjonen til de ulike domstolene. French og Moland har fattet håp om at de kan bli frikjent i en internasjonal domstol, men eksperter på internasjonal rett mener det ikke finnes ankeinstanser utenfor Kongo. Nasjonale kongolesiske saker skal og bør pådømmes i det aktuelle landet der forbrytelsen har funnet sted.

Joshua French har sagt at de kommer til å anke saken helt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, men i følge Dahl kan de bare glemme dette da Kongo ikke er en del av Europa. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen behandler bare menneskerettighetssaker fra Europarådets medlemsstater. Derfor synes også denne muligheten til å få en annen og mer objektiv behandling av saken å være blokkert.

Seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, Morten Bergsmo, mener at det kan finnes en mulighet for at saken kan føres utenfor Kongo. Han ser ingen realistisk mulighet for at dette kan bli en internasjonal straffesak dersom ikke de påståtte straffbare forholdene var en del av en væpnet konflikt, et angrep mot sivilbefolkningen eller et mønster av folkemordshandlinger. Kun konfliktrelaterte handlinger kan straffeforfølges av Den internasjonale straffedomstolen, ikke enkeltstående kriminelle handlinger. Det er kun i ekstraordinære situasjoner at en annen stat prøver en straffesak på nytt.

Jeg syntes dette ser mørkt ut for de tiltalte, og hele saken og livet til deres henger i en tynn tråd. Dette startet med en drapssak og har gått over til å bli ren politikk. Det som nå står i sentrum er makt og penger, ikke nødvendigvis skyld eller uskyld, den fornærmede eller annet som burde hatt fokus.  Jeg føler at den opprinnelige saken om den avdøde sjåføren nå ligger i en tykk tåke og det fokuseres nå kun på makt og penger. Norske medier synes også å ha glemt den fornærmede og hans familie, annet enn at de krever usannsynlig mye penger i erstatning. Hvor er “hjemme hos”-reportasjene vi ofte ser i slike saker, der de pårørende får fortelle hvordan det er å miste en forsørger, en ektemann, en far?

Den drepte, Abedi Kasongo

I Kongo er første ankeinstans en sivil domstol i Kisangani, før saken kan bringes inn for, og eventuelt aksepteres av, Høyesterett i hovedstaden Kinshasa.

Som jeg har skrevet tidligere er det fremlagt fem dødsdommer hver for Moland og French, noe som er urealistisk i seg selv. Et erstatningskrav på 3000 milliarder kroner gjør det heller ikke mer realistisk og gjør hele spørsmålet om erstatning parodisk. Det er ingen tvil om at man bør erstatte fremtidig inntektstap og “tort og svie” for de pårørende, men ingen kan kreve, motta eller bruke 3000 milliarder.

Jeg stiller meg spørsmål om hva det kongolesiske rettsystem ønsker å oppnå med dette? Denne rettshåndteringen er som tatt ut av en dårlig B-film, og jeg kan bare håpe at det sivile rettsvesenet er noe mer etterrettelig og troverdig enn det militære. Hva med å slutte å føre denne rettsaken som om det var et roadshow med salg av kyr? Hva med å starte med å være seriøse, nekte jubling i retten, ha en viss verdighet og gi de tiltalte en fair behandling, så får det kongolesiske militære rettsvesenet mer troverdighet.

Jeg kan ikke annet en å håpe på det beste på vegne av de tiltalte. Lykke til, det trenger dere virkelig.

Så bortkastet..

- New York, New York. Drømmenes storby. Men alt i New York er ikke slik det ser ut.

Dette skrev Adam Goldstein på sin twitterside bare noen dager før han døde.

Adam Goldstein

Sitter her å ser på et bilde av en vakker mann i sin beste alder, en mann som ble funnet død i sin egen leilighet. Han ble funnet livløs i sengen, og på nattbordet skal politiet ha funnet et tomt pilleglass og en crack-pipe. Dette var trolig ingen naturlig død og man kan stille seg spørsmålet; hvorfor? Hvorfor skjer dette igjen og igjen? Et ungt menneske som har så mye å leve for. Dette er noe som skjer for ofte og hvordan skal man gripe fatt i det?  Det å tro at dette utelukkende er et amerikansk fenomen er bare å lure seg selv.

Det kan ramses opp en rekke kjendiser som ikke har taklet livet i rampelyset og enten har gått på en smell eller tatt sitt eget liv. Hva som er årsaken til dette, er uvisst. Er det selve livet eller det evige forventingspresset? Når det gjelder Adam Goldstein, så hadde nok han en del å slite med, men det var da det virkelig begynte å lysne i form av ny serie han skulle spille i, det virkelig ble mørkt. Dette blir jo foreløpig bare spekulasjoner, da man nå ikke vet om dette var et selvdrap eller ren uflaks. Uansett, død er han og død forblir han.

Jeg må si at jeg syntes synd på ham. Han har slitt med rusproblemer i mange år - noe som i seg selv fører med seg mange problemer i form av psykiske problemer og isolasjon. I et intervju innrømmet 36-åringen at han tidligere hadde forsøkt å ta sitt eget liv. For et år siden overlevde han sammen med Travis Barker, fra gruppen Blink 182, en flyulykke der fire andre mennesker mistet livet. Han har slitt med dette i ettertid og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå.

I oktober skulle MTV ha premiere på TV-serien «Gone Too Far», der Goldstein som programleder skulle gripe inn overfor deltakerne på programmet og hjelpe dem til å få bukt med sine rusproblemer. Nå viser det seg altså at det var han selv som hadde behov for å bli hjulpet ut av det samme.

“Det finnes ikke noen bedre måte å huske hvordan det var å være på bunn, når man møter andre mennesker på bunn”, sa Goldstein i et intervju med nyhetsbyrået AP for kort tid siden.

Vi kommer nok til å se mange tilfeller som dette, og det har vært mange slike tidligere også. Vi skal ikke lenger tilbake enn januar 2008 hvor Heath Ledger tok/mistet livet ved uvettig bruk av medisiner/narkotika. Dette blir nok ikke siste tilfellet heller, bare det siste akkurat nå. Noen mennesker er sterke og klarer å stå imot, mens andre er svake sjeler og bukker under – for stoff, for medisiner, for psykiatri eller annet. Noen mennesker er skrøpelige og dette er dessverre noe de ikke blir klar over før de står der med begge bena i gjørma. Da er det viktig å spørre om hjelp.

Når man når bunnen, så er det bare en vei tilbake og det er opp! Alternativet er å forbli der.

Det er alltid håp

Årets godgutt

“Gogutten” Matt Damon er blitt utpekt som vinner av hedersprisen «Lifetime Achievement Award». Dette er en pris som oftest blir tildelt de mer tilårskommne stjernene.

Matt er kjent blant annet fra «Good Will Hunting», «Ocean’s»-filmene, «Bourne»-trilogien og «The Departed» og har spilt inn flere filmer som “Green zone” , “The informant”  – som vil bli sluppet i løpet av det neste året. Ut ifra det jeg har lest er han også igang med innspillingen av en ny film ved navn ” The adjustment Bureau”.

Han vil også bli å se på filmfestivalen i Venezia.

Matt Damon er ikke bare stor innen  filmbransjen, men er også en politisk engasjert person. Han hviler ikke bare på laubærene mellom filmene, men egasjerer seg i ekstrem fattigdom, så som i Darfur, og er opptatt av alles rett til rent vann (Water.org). Han var med på et prosjekt i fjor med navn “Running the Sahara“, der målet var å sette søkelyset på denne regionen.

Han virker som en reflektert mann, som ikke er redd for å komme med sine meninger noe han viste til sin fulle under valgkampen i USA i fjor.

Han tar heller ikke seg selv særlig seriøst og har stor selvironi – se for eksempel her:

Summen av alt dette har gjort ham fortjent til prisen for “Årets gogutt” her på solamis weblog. At han er både kjekk og pen også, er heller ikke noe som taler i hans disfavør

Mørkemenn i Kongo

Aktoratet i saken mot Moland og French nedla i dag påstand om fem dødsdommer hver for de to tiltalte. Dommen forventes å komme i neste uke, men slik som all annen håndtering av denne saken har vært, er det ikke umulig at denne forsinkes. UD vil, ved en eventuell dødsdom, forsøke å hindre at dette skjer. “Det norske synet på dødsstraff er klart, og også kjent for kongolesiske myndigheter. Dersom noen norske borgere skulle bli idømt dødsstraff i utlandet, vil vi umiddelbart ta kontakt med myndighetene, med sikte på å få forsikringer om at dommen ikke vil bli gjennomført” kunngjør departementet. UD har ikke tro på at Moland og French vil bli utlevert til Norge for soning, da det ikke finnes noen avtale mellom Norge og Kongo.

Denne rettsaken har utviklet seg til et sirkus og har ikke lenger noen troverdighet. Å hevde at de praktiserer juss, lov og rett på samme måte som oss her i Norge er å overdrive, for det som refereres fra rettsaken har ikke mye med juss å gjøre. Enkelte av bevisene som er blitt lagt frem i retten synes ikke å ha noe med saken å gjøre, det jubles, ropes, bifalles og de merkeligste ting tillegges vekt. Jeg syntes det er rart at disse unge mennene har klart å holde seg så rolige og ikke allerede har gått fra forstanden. De har fremstått som meget reflekterte og det er utrolig om de faktisk har utført drapet de er tiltalt for, i hvert fall på den måten som påtalemyndigheten i Kongo fremstiller det. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at de er skyldige i at sjåførene døde, men at de er soldater i oppdrag fra den norske stat er en noe drøy påstand. Det er jo også blitt påstått at de er på oppdrag fra HMK Harald. Dette er å legge feil vekt på feil beviser, slik jeg ser det. Det virker som de har tatt tak i det som er av gamle bilder av guttene mens de var i forsvaret og annet. Dette er jo slik paparazziene jobber. En høne blir til en hønsegård, med bonde, rev og det hele.

Uten å kjenne alle bevisene, og utelukkende på bakgrunn av det som er presentert i ulike medier den siste tiden, begynner jeg mer og mer å helle til at drapet var et hendelig uhell, med et svært underlig etterspill. De tiltalte selv har bidratt til dette, med sin flukt, bildet av bilvasken og historien om bandittene. Jeg tror de har mistet hodet etter å ha begått drapet/uhellet/whatever og deretter kokt sammen en historie som ved nøye granskning og noe kritisk tenkning ikke holder vann. De har i hvert fall hatt nok tid sammen til å koordinere eventuelle forklaringer, der de har sittet sammen i fengsel i ukevis.

UD har hatt representanter i Kongo som har vært til stede under rettsaken, men de akter ikke å blande seg inn. UD har hatt flere møter med Kongos myndigheter for å forsikre seg om at det sentralafrikanske landet overholder sine internasjonale forpliktelser i rettsprosessen. Hvorvidt det har noe gjennomslag gjenstår å se.

Jeg tar meg faktisk i å syntes synd på disse unge mennene og håper ved anke at de kan få en mye mer fair rettssak, og et håp om at de faktisk kan få sone eventuell dom her hjemme.  Jeg unner ingen å sone under slike forhold, men på nyhetene i går så jeg faktisk et menneskelig trekk ved den ene vakten som tente røyken til Moland. Det ble et kameratslig klapp på skulderen, så det er godt at det er noe menneskelig i hele denne jævlige saken som berører så utrolig mange, både her hjemme og i Kongo.

De usannsynlige kravene om erstatning som har kommet fra de utroligste steder i det siste, er nesten ikke verdt å kommentere. De faller på sin egen urimelighet og er gjennomsyret av grådighet. Dette eskalerer fesjået til parodiske tilstander og burde vært avvist.

To skygger i Kongo

Moland og French begynner å se slitne ut. Foto: Dagbladet

Det er vanskelig å sitte i Norge og følge en rettssak som foregår i Kongo via pressen.  Hva er sant, hvem lyver og hvorfor. Stemmer det pressen skriver, er de farget av noe, er de ærlige? Er det her to skyldige nordmenn, eller er saken fabrikkert for å kunne tjene penger?

Følger saken i Kongo og leser at hovedvitnet Kasimu Aradjabo forteller om bilturen 5. mai som endte med at sjåføren Abedi Kasongo ble drept.

Hovedvitnet Kasimu Aradjabo beskriver det som skjedde svært nøyaktig og viker ikke fra det han tidligere har forklart.

Det har vært harde fronter mellom aktoratet og de tiltaltes forsvarer i rettssalen. De tiltalte har ikke ønsket å uttale seg da de mener hele saken er en farse. De to erklærte hver for seg at de ikke aktet å besvare spørsmål fra aktoratet eller dommerne

I går kom Moland med en eneste uttalelse – om at han er ingen kriminell, ingen agent for noen fremmed makt og at han bare en vanlig sivil nordmann som er blitt ranet. Han har ikke drept noen, utført noe ran eller spionert.

De tiltalte sier de ikke har fått snakke med advokaten siden torsdag. Det kan ikke være lett å bli stilt for en domstol i et land hvor saken går på fransk, et språk du ikke behersker, samt at du har en elendig tolk. På toppen av det hele så blir du nektet samtaler med din egen advokat. Det må være en helt håpløs situasjon.

De to vitnene Aradjabo og Kepo, er i tillegg til å være vitner, sivile parter i saken. De krever til sammen én million US dollar av nordmennene. Har de to tilpasset historiene til hverandre? En million dollar er tross alt svært mye penger.

Det jeg med sikkerhet kan si er at Moland og French er blitt to skygger av seg selv. De sitter der bleke med ringer under øynene og jeg tror virkeligheten nå endelig har gått opp for dem. Det var kanskje ingen god ide å dra til Kongo, uavhengig av om det var for å ha ferie, jobbe eller drive med annen lyssky virksomhet.

Vi får alle følge saken og håpe at om de blir funnet skyldig, noe som er meget trolig-  at de da kan sone straffen her i Norge. Jeg unner ingen å sitte på livstid i et soningsforhold som blir beskrevet i  Kongo, uansett hva de måtte ha begått.

Sannheten om et rushelvete

Dette er en historie tatt fra virkeligheten. Nå er det på tide at politikerne får øynene opp før flere unge liv går tapt!

“Marte og Tormod kommer bort til Oslo S og ser over veien til der Karl Johan begynner. Det myldrer av folk. De bestemmer seg for å søke litt oppover. Kanskje de finner Peter der. Kanskje er han nykter, mest sannsynlig ruset. Hun sukker.

De har ikke før krysset veien før de ser den ene mer ruset en den andre. Marte stopper, hun blir helt sjokkert. Det sjangler en ung jente rundt i et lite hvitt miniskjørt, hvit bluse og en trang ola jakke. Hun har flate sko, og godt er det, for hun klarer så vidt å holde seg på beina. Marte ser Tormod et stykke foran seg. Også han har stoppet opp.

Jenta i det hvite miniskjørtet sjangler rundt i veien og håret har falt ned foran fjeset hennes. Hun ser ikke hvor hun går, bare sjangler rundt som en full høne. Plutselig deiser hun ned på en trapp og hodet detter ned mellom bena hennes. Der blir hun sittende og vippe fram og tilbake. Hun hviler.

Marte går fremmover mot Tormod da en utenlandsk gutt kommer bort til Marte og spør om hun vil ha ”hyppere”. Marte blir nesten sint og får lyst til å rope ut” Ser du ikke at jeg ikke er narkoman” men velger rolig å si at hun ikke er ute etter å kjøpe, men er ute etter å finne sønnen sin. Han ser på Marte med et trist drag over ansiktet. ”Gutten din”? Spør han.” Ja, sønnen min” sier Marte.

”Hva heter han” sier gutten? Marte ser på ham, en gutt i sin beste alder, midt i tjueårene og hun sier” Du må slutte å selge, slutte å bruke, få deg et liv”! Han ser på henne med triste øyne og sier ”jeg har prøvd mange, mange ganger og det samme sier mora mi”.

Han forteller Marte at han er fra Sri Lanka, er tjuefem og kaller seg for Muru. Han har vært til behandling mange ganger, men det er ikke noe opplegg når han kommer ut og da går det galt,

Hjertet til Marte blør. Hun ser sin egen sønn i ham og tenker hjelp, er det her Peter står om ett år. Marte kjenner at panikken griper henne.

Det kommer en gutt til, mer en mann og spør på dårlig norsk om hun vil kjøpe. Kjøpe dop? ”Du kjøpe” spør han. “Du hyppere?” Marte spør hva han sier og da griper Muru inn og sier at Marte ikke skal kjøpe, men ser etter sønnen sin.

Mannen som heter Gora ser på Marte med et sløvt blikk. Det går ikke opp for han hva Muru sier og han gjentar spørsmålet. ”Du kjøpe hyppere?” Hun ser nå at Muru blir irritert og dytter Gora vekk. Marte sender Muru et takknemmelig, men trist smil.

Hun ser etter Tormod og ser at han fortsatt står og ser på den unge jenta i miniskjørt. Hun sitter fortsatt med hodet hengende mellom bena. Marte løper bort til Tormod og sammen går de bort til trappen der den unge jenta sitter. Marte snakker rolig til henne. ”Hallo, går det bra med deg”? Hun får noe stønn til svar. Jenta klarer ikke snakke, Det høres nesten ut som hun blir kvalt. Det kommer noen raspende lyder fra strupen hennes. Marte går helt bort til henne og løfter forsiktig på jentas hode. Raspingen blir borte og jenta puster fritt. Tormod kommer og hjelper henne. De prøver å få jenta til å sitte oppreist og de ser nå hvor utrolig ung hun er. Sikkert ikke mer enn 17 år. Men hun er helt grå i ansiktet og hul i kinnene. Marte blir bekymret for jentas liv og undres hva hun har fått i seg. Marte har god erfaring når det gjelder det meste av stoff og forstår at her må det være snakk om heroin. Jenta er sløv og grå i fjeset.

Hun drar forsiktig opp ermet på jentas jakke og ser ferske stikk på armen. Hun forstår at her er det snakk om en miks av flere stoffer og ser på Tormod og sier ” vi må få tak i hjelp” jenta må ha motgift for å overleve”. Jenta puster dårlig nå. Begynner sakte å bli blå i fjeset og Marte forstår at her står det om minutter. Hun reiser seg opp og roper ut” er det noen som kan hjelpe oss. ”Vi trenger hjelp”. I samme øyeblikk kommer en politibil kjørende oppover Karl Johan og Tormod løper bort og stopper bilen. Marte føler at alt skjer i løpet av sekunder.

Politimannen tar opp radioen og snakker, kommer løpende bort. Han har svarte hansker på seg, han tar og legger jenta ned i stabilt sideleie. Strekker halsen hennes så han åpner for luft.

I neste sekund kommer en gul ambulanse med fulle sirener opp Karl Johan. Det spretter ut to personer, en mann og en dame. Damen bærer en koffert. Hun tar fram en sprøyte, som hun setter i jentas arm. I løpet av få sekunder går fargen i jentas fjes over fra å være blå til hvit og hun puster. Marte står stiv og følger med. Hun føler seg helt lammet, men også lettet.

Marte går bort til politimannen og spør om hva de nå skal gjøre med jenta. Han ser litt strengt på henne, men han ser nok bekymringen i Martes fjes, for han forklarer at ambulansen nå tar med seg jenta til Ullevål sykehus. Dette gjør de fordi hun er så ung, samtidig som de forteller at hun trolig er savnet fra en institusjon.

Hun sukker tungt og fortsetter letingen etter sin egen sønn.

Uskyldig i drap- eller bare strafferettslig utilregnelig?

I dag kunne VG fortelle at drapsdømte Åge Vidar Fjell (59) frikjennes for drapet han ble dømt for i 1990. Nå vil han kjøpe seg nytt hus. Frikjennes han grunnet bevis eller det grunnet at mannen er psykisk utviklingshemmet?

Jeg har lest i aviser og sett på nyheter, men er like klok. Er denne mannen uskyldig i drapet eller bare strafferettslig utilregnelig?

Det står skrevet i VG at Fjell i høy grad er psykisk utviklingshemmet, han var det også den gang, og skulle aldri ha vært tiltalt og dømt ettersom han mangler strafferettslig skyldevne. Hva menes med dette? Er mannen farlig eller ikke?

Er han uskyldig i selve drapet eller er han ikke soningsdyktig? Om han er uskyldig må det finnes en som har begått denne handlingen. Jeg er ingen jurist og blir ikke klok på prosederingen i denne saken.

Personlig mener jeg at om han er strafferettslig utilregnelig, grunnet sitt handikap, så er han like fullt skyldig i drapet. Han har muligens ikke fattet rekkevidden av handlingen.

Jeg må si at har denne mannen begått et drap, noe som ikke er motbevist, så kan det da ikke være trygt å ha han vandrende fritt rundt i samfunnet. Det er nok av historier som forteller dette.

I denne historien føler jeg at det mangler kjøtt på benet og jeg kan ikke fatte hvorfor denne mannen skal motta en erstatning.

Her er det nok mye som ikke kommer fram i pressen, men det er lov å ha tanker rundt det som er skrevet.

Et helvete for gutta i Kongo

Jeg følger med stor undring saken i Kongo. Den fremstår for meg som en stor farse, og ikke en av det hyggelige slaget heller. Om guttene er skyldige eller ikke så fortjener de en real og fair rettssak – det er det minste man kan forlange når anklagene er såpass alvorlige. Hittil har det tilsynelatende bare vært kaos og det må være et helvete å være gutta i Kongo akkurat nå. Det er nok grunn til å frykte for egen rettssikkerhet og man bør nok være på vakt hvert sekund, for det er nok ingen andre som passer på at alt går riktig for seg.

Retten blir satt med trompeter og stram givakt, men derfra har det gått nedover. Saken føres på fransk med dårlig tolk og er det noe guttene har krav på, så er det å forstå og kunne sette seg inn i hvordan ens egen sak blir prosedert. Jeg føler og mener at dette er det komplette kaos av teorier, intriger og beskyldninger. Verken norsk UD eller de to nordmennenes advokat fikk lov til å besøke nordmennene i fengselet i dag, og dette sees nå i sammenheng med beskyldningene om rømningsforsøk.

Advokat Andrè Kibambe har blitt beskyldt av myndighetene for å være spion og UDs representant Christian Larssen beskyldes for å ha planlagt å hjelpe de to siktede med å flykte. Paranoiaen ligger tykt utenpå alle aktørene i denne saken, også de offisielle og, skulle ihvertfall vært, profesjonelle.

Jeg må si jeg venter spent på neste trekk i denne saken og at jeg begynner å føle med disse guttene fra Kongo. Er de skyldige, så fortjener de en rettferdig sak, uansett om drapet var et uhell eller med overlegg. Er de uskyldige, så la dem få føre en sak og legge frem sine bevis. Her i landet nytter det ikke med gråtekoner og andre ulyder, og her ser vi godt hvordan to kulturer kolliderer fullstendig, og resultatet er ikke betryggende i det hele tatt.

Dersom noen har lest innlegg som jeg har skrevet om denne saken tidligere, har det vært lett å lese mellom linjene at jeg ikke har hatt noen særlig tro på eventyrene de har fortalt. Jeg tror fortsatt at sannheten ikke har kommet frem, men det skyldes ikke bare de tiltalte. For første gang føler jeg sympati for guttene og krysser fingrene i at de faktisk får en rettferdig rettsak og, hvis funnet skyldige, også en rettferdig dom.

Familielov?

Jeg leste med undring om den nye såkalte ”familieloven” som er undertegnet i Afghanistan. En lov som gir mannen rett til å sultefore sin kvinne om hun ikke gir ham sex hver fjerde dag. Dette er en lov som kun gjelder Afghanske sjiamuslimer, som utgjør rundt 15 % av landets 30 millioner innbyggere.

Hva med om mannen ikke gir kvinnen sex, hva da? Har kvinnen noen som helst rettighet i denne delen av verden og hva tenker en regjering full av menn som undertegner en slik familielov. Kan dette kalles en familielov? Er det her snakk om en lov som er til fordel for familien eller er dette en ren mannfolklov. Svaret gir vel seg selv.

Loven slår også fast at kvinner må få tillatelse fra mannen til å arbeide utenfor hjemmet, samt at loven gir mannen og besteforeldrene full foreldremyndighet over barna i ekteskapet.
Snakker vi nå om år 2009 eller ”steinalderen” ? Hva ønsker de å oppnå med denne loven? Jeg bare spør.. Loven er nok vedtatt for å fortsatt kunne holde kvinner nede. Kvinner som i mange år har forsøkt å reise seg, få en utdannelse, komme i jobb, rett og slett få et menneskeverd. Lykkelig er den kvinne som kommer ut av Afghanistans klør og vekk fra de muslimske mennene, samt får seg en utdannelse i et vestlig land. Først da kan de virkelig se hvor ille de har hatt det.

Kvinner har ikke stor verdi i denne delen av verden. Dyrene i familien har høyere rang. Dette er fryktelig trist, for jeg er sikker på at disse DUMME mennene har, kanskje uten å vite det selv, sterke flotte kvinner som virkelig kan klare å utrette noe for seg selv og sin familie….hvis de får lov.