Overspising?
”Sykelig overspising er knyttet til mye skam. I likhet med alkoholikere, kan overspisere gjøre de rareste ting, og gå veldig langt for å skjule hva de driver med. Noen kan i mangel av noe annet for eksempel spise brent eller frossen mat, eller stappe i seg en hel loff på en gang. Man går bare ikke ut og snakker om slike ting” forteller Anna Maria, medlem i Informasjonskomiteen i den norske avdelingen av Overeaters Anonymous (OA), eller anonyme overspisere.
Er overspising en lidelse eller bare et symptom på at noe annet er galt?
Mange av de narkomane vi har gående rundt i Norges gater har blitt dette grunnet selvmedisinering. De ble ikke narkomane for at dette var en ”karriere” de ønsket, men den følelsen av friheten de følte når de inntok stoffet eller den “friskheten” som det medførte. Den problemløse følelsen når rusen virker, og forsøket på å unngå det store fallet når den avtar.
Når det gjelder sykelig overspising, så mener jeg at dette også er et substitutt for å dekke over et annet problem. Det er ikke spisingen som er selve problemet, og det reelle problemet blir kun borte den perioden man spiser.
Det er som med rusen. Problemet vil bare komme sterkere tilbake nå matinntaket tar slutt, samtidig som skammen også kommer for fullt – i tillegg til de etterhvert ganske så synlige bieffektene av å spise mer enn man forbrenner.
Jeg vil kalle dette et psykisk problem og ikke overspising – overspisingen er symptomet. Dette er mennesker som på lik linje med rusavhengige trenger kyndig, faglig hjelp og veiledning – men da for det opprinnelige problemet, ikke nødvendigvis slankeoperasjoner og “Grete Rohde”-kurs, selv om også disse sikkert kan være med å bedre selvbildet etterhvert. Nå er det heller ikke slik at alle de som overspiser nødvendigvis er fete, så heller ikke dette er absolutt.
Det er fint at de starter slike grupper og jeg håper de har faglig kompetente mennesker med, samt erfarne psykologer, for dette er ikke et problem som ligger mellom øyne, munn og mage, men mellom ørene.
Du har så rett, så rett!
Det er en bok som heter noe i retningen av: “Fettet sitter mellom ørene”, og det er jo nettopp det det gjør.
Overspising, underspising, trøstespising – alt er et symptom på et underliggende psykisk problem.
Comment av Ragnhild — september 28, 2009 @ 7:04 am |
Det er som jeg skulle sagt det selv. : )
Comment av solami — september 28, 2009 @ 6:29 pm |
Jag är OA-medlem, så jag kan ju svara att nej, vi har inte fagligt ansatta i OA, inga ansatta överhuvudtaget. Programmet fungerar inte så, och de som behöver den hjälpen söker den utanför OA. Alla i OA lider inte av större psykologiska problem – spridningen är antagligen lika stor inom OA som inom resten av samhället. Vi definierar problemet på tre nivåer – fysiskt, psykiskt och andligt. OA handlar inte om att bara “hålla diet” – långt ifrån. Poängen “maten är bara ett symptom” är för övrigt välkänd i OA.
Comment av Nina — oktober 1, 2009 @ 9:06 am |
Utrolig hvor lite innsikt det i samfunnet generelt, når det kommer til “avhengighets” problematikk.
Men også blant fagfolk innen psykiatri.
jeg for min del har fått mye bedre innsikt i mine problemer gjennom forskellige felleskap, enn jeg har i helsevesnet. Mekanismene bak avhengihet har mange flere fellestrekk, enn selve symptomene som manifesterer seg gjennom forskjellige “ting” en er avhengig av.
Bla mangel på forståelse, erkjennnelse og innsikt, av “misbrukeren” selv.
Takk for fokus på viktig tema!
Jon
Comment av jon — oktober 3, 2009 @ 6:21 am |