For ti år siden ble Einar Skogen (62) med sin daværende samboer til sykehjemmet hvor hun jobbet. Som sykepleier er skjebnene og lidelsene en hverdagslig kost, men for Einar var dette som å se en skrekkfilm. Etter denne opplevelsen skal det hvert år trekkes 500 kroner fra Einar Skogens konto. Dermed er han sikret hjelp til å dø dersom han skulle ønske det.
KrFs helsepolitiske talsperson, Laila Dåvøy, syntes det er trist at en så stor del av Norges befolkning ønsker å la dødssyke pasienter få hjelp til å avslutte livet. Hvorfor det? Er ikke dette en privatsak, så lenge man er ved sine fulle fem?
Fra vi er 12 år har vi rett til å bli hørt i samlivstvister. Vi har krav på å bli hørt, samt ha egen advokat fra vi er 15 i barnevernssaker og når vi blir 16 har vi rett til å praktisere seksuallivets mysterier. Fra vi er 18 år kan vi stort sett bestemme alt selv, som det å stemme ved stortinngs/komunevalg, drikke øl, gifte oss, signere bindende og juridiske avtaler. Men når det kommer til det å avslutte et liv man ikke mener er et liv verdig, så får man ikke lov til dette grunnet ymse meninger og mange forståsegpåere, om tilregnlighet og det at de eldre vil velge dette da de ikke vil være til belastning. Så lenge man er funksjonsfrisk og oppegående kan man selv velge hvor lenge man vil leve, men når man ikke lenger kan hjelpe seg selv ut av dette livet, er det forbudt.
Jeg har snakket med mange i alle aldre og alle sier det samme, at blir de syke og har mye smerte, så ville de ønske at vi barna/pårørende kunne gi dem en ”pille”. Dette er faktisk noe vi alle er opptatt av. De fleste vil ikke leve et liv hvor de er pleietrengende, lamme, ikke har språk, ikke klarer å holde på verke stort eller lite, og dessuten har sterke smerter. Hvilket liv er dette? Hvilke kvalitet?
Hva med å inngå en juridisk avtale om hva man mener om dette mens man er tilregnelig. Vi skriver testamenter, samlivskontrakter i hytt og gevær. Hvorfor ikke skrive en kontrakt om hvordan man vil avslutte livet om man får slag eller har sterke smerter grunnet kreft. Dette blir en kontrakt man skriver i samråd med advokat, lege eller pårørende som forteller noe om hva man tenker rundt aktiv dødshjelp. ” Blir jeg alvorlig og dødelig syk, noen som vil gjøre at jeg har sterke smerter og ikke har noen form for livskvalitet, men bare ligger mine nærmeste til last, så må jeg få lov til å avslutte mitt liv”. “ Dette er noe jeg, mine pårørende og min lege har snakket grundig igjennom. Dette er mitt siste ønske osv.”
Jeg syntes dette er en privatsak, og at man kan avslutte livet på en verdig måte og ikke måtte kjempe til det siste.
La mennesker få rett til å dø når de mener at tiden er inne og ikke måtte kjempe mot smerter og det norske helsevesen.
Egentlig ikke en privatsak fordi staten vil spare store summer om folk
går planken tidligere enn nødvendig.
Det vil komme ett press på å pigge av. Motivene vil variere.
Dette er midlt sagt skeptisk til.
Comment av Ola dunk — oktober 1, 2009 @ 6:34 am |
Hei.
Det ser ikke helt ut som du har forstått poenget. Ingen kan nekte deg å ta ditt eget liv. Det er ditt valg gjennom hele livet. Det er noe annet når andre gjør det. Det kalles mord uansett pasientens tilstand
Comment av arve — oktober 1, 2009 @ 8:54 am |
Arve: Poenget er forstått og jeg mener ikke at en skal henge, skyte eller hoppe utfor en klippe. Det jeg sikter til er om du blir såpas pleietrengende, med smerter, lam fra halsen og ned, at du ikke klarer hverdagen, så må det bli ditt og mitt valg. Ikke staten. Som pårørende kan du bli straffet om du hjelper din kjære ved å legge en “pille” på nattbordet for å hjelpe ham/henne over til den andre siden.
Det er her jeg mener at vi må få velge selv om vi er ved våre fulle fem. Det er derfor av viktighet at vi tar den avgjørelsen tidlig i livet.
Olav Dunk: Når det gjelder Staten, så må jo foreldre slåss for at de ikke skal skru av respiratoren etter et halvt år enda hjernen til barn er flinke til å lege seg selv. Dette er litt inkonsekvent syntes nå jeg.
Comment av solami — oktober 1, 2009 @ 10:19 am |