Stoltenberg er innhabil

“Utvalget, som er ledet av Thorvald Stoltenberg, legger fram sine konklusjoner onsdag, melder NRK. Verken statsminister Jens Stoltenberg (Ap) eller Helsedepartementet vil kommentere saken før rapporten legges fram.”

Stoltenberg Senior må være innhabil i denne saken, og kan ikke sitte i  et utvalget som omhandler heroin til misbrukere.  Dette med tanke på hans følelsesmessige påvirkning som pårørende,da hans datter  Ninni Stoltenberg selv er rusmisbruker(tidligere er alltid)!

Heroin = rehabilitering

Rehabilitering? Hva betyr dette ordet for Norge og for de narkomane.  Narkotika er ikke rehabilitering for meg!

Jeg føler at Norge nå gir opp kampen når det gjelder rusomsorgen. Dette er ikke omsorg, men en måte å si at vi velger det enkleste og det er å opprettholde den narkomane som narkoman.

 De fjerner symptomet, men bruker er fortsatt en misbruker. Han/hun går fra illegal til legal bruker. Dette er ikke bra og vil gjøre slik at mange misbrukere ikke orker tanken på å ta opp kampen for å bli rusfri, og velger den letteste utveien.

LAR er heller ikke løsningen og skulle vært ment som en overgang fra rus til rusfri tilværelse. Her trappes bruker opp istedenfor å trappes ned.

 Metadon og Subutex tar knekken på kroppen. Den spiser opp tannkjøtt og benbygning. Dette er ren gift for kroppen og heroin bryter også ned kroppen. Dette er ingen løsning.

Jeg føler at vi i dag er redde for å konfrontere bruker, stille krav og jeg er redd dette vil opprettholde dem som misbruker. Hvis vi skal lykkes med rusomsorgen, så må det jobbes hard, ikke bare pilletrilling eller heroin.

Hvilken kompetanse har utvalget i denne saken? Den eneste med personlig erfaring er Torvald Stoltenberg. Åslaug Haga?

Hvorfor ikke spøre foreldre og narkomane med litt selv innsikt?  Jeg har snakket med mange og de mener at dette ikke er løsningen på et rusfritt og godt liv. Man skyter seg selv i foten.

Jeg blir personlig skremt hvis dette går igjennom. Er ikke målet å få de rusbelastede rusfri og rehabilitert?  Vi kan da hjelpe på mange andre måter. Opprette flere behandlingssteder, lengre behandling, arbeidstrening, kognitiv terapi, bedre psykiatrien, økonomisk støtte og til slutt arbeidstreningsplasser, så de kan komme seg i selvstendig arbeide.

 Vi har alle behov for at noen trenger oss og dette er en god vei til et rusfritt liv. Jeg velger et totalt rusfritt liv for de narkomane og ikke en ”lett utvei”

Jeg stiller spørsmålet ”har Sveits fått de narkomane rusfri”?  Nei, de har fått ned kriminaliteten, og det er en helt annen debatt!

Hvor ble han av (2)

Han hadde hatt behandlingstilbud siden han var 17 og vært innom 4 institusjoner og flere avdelinger innen 4 forskjellige institusjoner. Ja dette var virkelig den siste muligheten. Hun var skuffet over rusomsorgen i Norge. Omsorg? Behandling? Hva gikk behandlingen ut på? Dette lurte hun fortsatt på. Hun ville heller kalle det oppbevaring og medisinering. Legale narkoman var det de ble og er det noe bedre? Nei hun tenkte tilbake mens hun gikk og lette at det hadde vært kun ett sted hvor han hadde vært som hadde drevet behandling og ikke oppbevaring. Hvorfor kunne han ikke blitt der? Hun har også forstått at for hvert år med rus jo mindre blir det igjen av gutten hennes.

 

Der de gikk rundt ved Oslo S, Skippergata og Karl Johan og så all elendigheten, klarte hun ikke helt og identifisere dette med sin egen sønn. Dette var ikke hans liv. Her så hun bare elendighet og mange skjebner. Dette var ikke hennes sønns liv. Men hun lurte nok seg selv og forstod at han hadde nok hold mye skjult for henne og at dette kunne bli hans permanente liv om ikke han tok til vettet.

Etter alle samtalene med sønnen hadde hun forstått at det ikke hjalp å si ”ta til vettet ellers havner du også nederst i Skippergata”.  Her var det rusen som styrte og rusen som eide.Og den eide ham så sterkt at hun bare hadde lyst til å gråte.