Foreløpig slutt i Kongo, eller?

Som flere har kommentert i bloggen her, så har Kongo-saken nå blitt diskutert på kryss og tvers. Den har blitt analysert både fra utsiden og innsiden. Vi har vrengt og vridd på det som har blitt skrevet, men vi er like kloke. Det eneste vi er sikre på er at en mann er blitt drept – og Moland og French er innblandet i saken. Trolig har en av dem drept sjåføren – hvilken årsak det er til drapet vet vi ikke – og det vet de trolig ikke selv heller. Vi har forsøkt å forstå hva som virkelig har skjedd og hvorfor, men hvor langt er vi kommet?

Gjennom rettsaken har vi fått mange teorier – men de som sitter med fasiten ønsker ikke å prate. Hva er de redde for? Noe verre en dødsstraff finnes jo ikke, så hva de frykter forstår ikke jeg. Kanskje de frykter at sannheten faktisk er så skremmende og at de nå lever i et vakuum av fornektelse. Er det ikke slik det et når man har opplevd noe traumatisk? Det er i alle fall det ekspertene sier, hvis man skal forenkle dette til det ytterste. Noen ganger er det bedre å ikke huske eller ville huske.

Det er tydelig at de tiltalte fornekter sannheten og tier om hva som virkelig har skjedd. Det hadde kanskje gagnet dem å lette litt på sløret. Hva med å innrømme noe – uaktsomt drap – selvforsvar – legemsbeskadigelse med døden til følge? Bare det å komme med noe vil gi dem det de så sårt trenger nå, sympati – sympati fra folket og kanskje forståelse at det faktisk går an å havne i en slik situasjon om man er på feil plass til feil tid. Jeg prøver ikke å bagatellisere det som har skjedd, men heller å forstå – det har vært det vanskeligste i denne saken.

Dette er ikke noen søndagskolegutter, ei heller misjonærer, men unge men som ønsket spenning og trodde på lett jente penger med kuler og krutt.

Beslag gjort i Uganda av militære kart over Kongo, en rifle, FN-uniformer og lekegeværer gjør i saken noe bedre, men dette kan være fiktive bilder og nyheter. Vi kan snart ikke stole på noe av det vi leser. Eksperter som uttaler seg tror spionasjepunktet etter hvert vil falle bort, da enhver kan se at det tiltalepunktet er urimelig. Hva med de andre tiltalepunktene, er de også urimelige? Jeg tror vel ikke det, og samme hvordan man vrir og vrenger på dette, består det faktum at et menneske er dødt og to levende mennesker sier at det var Moland som skjøt ham.

I dag leverte Moland og Frenchs forsvarer André Kibambe anken etter dødsdommen som ble forkynt i militærdomstolen i Kisangani i går. Vi får håpe de dømte får muligheten til å sone i Norge - og vi venter med spenning på hva neste trekk i saken blir – og om noe av sannheten endelig vil komme for en dag.

Mørkemenn i Kongo

Aktoratet i saken mot Moland og French nedla i dag påstand om fem dødsdommer hver for de to tiltalte. Dommen forventes å komme i neste uke, men slik som all annen håndtering av denne saken har vært, er det ikke umulig at denne forsinkes. UD vil, ved en eventuell dødsdom, forsøke å hindre at dette skjer. “Det norske synet på dødsstraff er klart, og også kjent for kongolesiske myndigheter. Dersom noen norske borgere skulle bli idømt dødsstraff i utlandet, vil vi umiddelbart ta kontakt med myndighetene, med sikte på å få forsikringer om at dommen ikke vil bli gjennomført” kunngjør departementet. UD har ikke tro på at Moland og French vil bli utlevert til Norge for soning, da det ikke finnes noen avtale mellom Norge og Kongo.

Denne rettsaken har utviklet seg til et sirkus og har ikke lenger noen troverdighet. Å hevde at de praktiserer juss, lov og rett på samme måte som oss her i Norge er å overdrive, for det som refereres fra rettsaken har ikke mye med juss å gjøre. Enkelte av bevisene som er blitt lagt frem i retten synes ikke å ha noe med saken å gjøre, det jubles, ropes, bifalles og de merkeligste ting tillegges vekt. Jeg syntes det er rart at disse unge mennene har klart å holde seg så rolige og ikke allerede har gått fra forstanden. De har fremstått som meget reflekterte og det er utrolig om de faktisk har utført drapet de er tiltalt for, i hvert fall på den måten som påtalemyndigheten i Kongo fremstiller det. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at de er skyldige i at sjåførene døde, men at de er soldater i oppdrag fra den norske stat er en noe drøy påstand. Det er jo også blitt påstått at de er på oppdrag fra HMK Harald. Dette er å legge feil vekt på feil beviser, slik jeg ser det. Det virker som de har tatt tak i det som er av gamle bilder av guttene mens de var i forsvaret og annet. Dette er jo slik paparazziene jobber. En høne blir til en hønsegård, med bonde, rev og det hele.

Uten å kjenne alle bevisene, og utelukkende på bakgrunn av det som er presentert i ulike medier den siste tiden, begynner jeg mer og mer å helle til at drapet var et hendelig uhell, med et svært underlig etterspill. De tiltalte selv har bidratt til dette, med sin flukt, bildet av bilvasken og historien om bandittene. Jeg tror de har mistet hodet etter å ha begått drapet/uhellet/whatever og deretter kokt sammen en historie som ved nøye granskning og noe kritisk tenkning ikke holder vann. De har i hvert fall hatt nok tid sammen til å koordinere eventuelle forklaringer, der de har sittet sammen i fengsel i ukevis.

UD har hatt representanter i Kongo som har vært til stede under rettsaken, men de akter ikke å blande seg inn. UD har hatt flere møter med Kongos myndigheter for å forsikre seg om at det sentralafrikanske landet overholder sine internasjonale forpliktelser i rettsprosessen. Hvorvidt det har noe gjennomslag gjenstår å se.

Jeg tar meg faktisk i å syntes synd på disse unge mennene og håper ved anke at de kan få en mye mer fair rettssak, og et håp om at de faktisk kan få sone eventuell dom her hjemme.  Jeg unner ingen å sone under slike forhold, men på nyhetene i går så jeg faktisk et menneskelig trekk ved den ene vakten som tente røyken til Moland. Det ble et kameratslig klapp på skulderen, så det er godt at det er noe menneskelig i hele denne jævlige saken som berører så utrolig mange, både her hjemme og i Kongo.

De usannsynlige kravene om erstatning som har kommet fra de utroligste steder i det siste, er nesten ikke verdt å kommentere. De faller på sin egen urimelighet og er gjennomsyret av grådighet. Dette eskalerer fesjået til parodiske tilstander og burde vært avvist.

Restaurantversjon fra Kongo

Klikker meg litt rundt på nettet i dag og kommer over bilde av gutta fra Kongo. Ett av bildene viser Moland som smiler og ser i kamera, mens han vasker blod ut av bilen der sjåføren Abedi Kasongo ble drept. Det er tydelig at den ene har stått for fotograferingen mens den andre smilende jobber med å få bilen ren.

Dette kunne like gjerne vært et bilde fra en elgjakt i Norge der den ene viser trofeet, mens den andre fotograferer for å forevige stunden. Det er da jeg griper meg i at dette er ikke er en jaktur i norske skoger, men en menneskejakt. Dette er menneskeblod som blir vasket vekk og  jeg kjenner “pelsen” reise seg på ryggen.

De sier selv at smilet på bildet er en naturlig reaksjon på en dramatisk opplevelse, men det kaller jeg en restaurantversjon fra Kongo. Man kan undres over hvorfor man i det hele tatt tenker på å ta bilde når man vasker hjernemasse og blod ut av en bil man har stjålet fra en død mann – uavhengig om man var den som drepte ham eller ikke. Det er greit å dokumentere livet sitt, men dette blir svært, svært sykt i mine øyne.

Naturlig reaksjon? Hva? En naturlig reaksjon ville vært å kaste opp, gråte uhemmet, bli apatisk, falle rundt halsen på hverandre og fortvile – ikke å smile skjelmsk til den andre/den medskyldige/turkameraten/kollegaen mens man øser ut kjøtt og kroppsvæsker.

Hva slags onde skapninger er dette? Dette må være to psykopater helt uten empati for andres følelser. Hva har skjedd med disse tidligere i livet som fortsatt klarer å smile i en slik situasjon?

Fredag starter rettssaken mot de to drapssiktede nordmennene Tjostolv Moland (28) og Joshua French (27) i Kongo.  Her får nok advokater, psykologer, psykiatere og andre såkalte ekspertene nok å gripe fatt i for virkelig å finne årsaken til å to unge menn kan havne i en slik situasjon. Jeg håper de virkelig kommer fram til sannheten, men det tviler jeg på. Her må det nok graves dypt for denne historien inneholder mer enn det som er kommet frem i den tilsynelatende svært hardt sminkede versjonen fra disse guttene.