Få alle på trygd

Ut av sengen, arbeidet venter!

Få alle på trygd – det skal ikke lønne seg å jobbe. Jeg sitter her og reflekterer litt over temaet.

Forskjellen er blitt altfor liten mellom det å jobbe og det å gå på trygd. I dag er det sånn at en trygdet og en som jobber full tid nærmest sitter igjen med det samme. Som en kollega av meg sa ”trekker man fra reiseutgifter og tiden”, så hadde det gått opp i opp. Det er uholdbart når man ved å gjøre ingenting skal ha den samme levestandarden og inntekten som en som dedikerer 8-10 timer av døgnet, fem dager i uken til verdiskapning. Ved lønnsoppgjørene pipes det fra ulike organisasjoner for sosialhjelpmottakere og trygdede: “Vi skal også ha “lønnsøkning” ellers blir forskjellen for stor!”. Hei, folkens: Det er meningen at forskjellen skal være der, ellers kan vi jo trygdes hele gjengen – og hvem skal betale trygden vår da?

Skal det være slik at det ikke lønner seg å arbeide? Ja, det hadde vært noe dere – lange late dager og evig ferie. Da trenger man ikke bekymre seg over om man sitter for lenge oppe om kvelden, møter man skal ha, og annet ansvar som følger med det å jobbe. Hva ville dette gjøre med oss som mennesker?  For meg personlig  synes jeg det å jobbe, at noen har bruk for meg,  er med å former meg som person. Er det ikke slik det skal være?  Hvorfor stiller ikke samfunnet større krav til oss og hvorfor er det slik at vi i Norge har høyest andel uføretrygdede i verden? Er det at vi gjennomgående er dårligere fysisk rustet til å jobbe eller har det noe med lullementaliteten vi er utsatt for, fra vugge til grav? Det har blitt sånn at den minste lidelse eller skavank fører til at man ikke lenger kan jobbe – og vi andre må forsørge dem. Det finnes mennesker som er lamme fra halsen og ned, men jobbe det vil de likevel.  De bruker det de har av funksjoner, slik som øyne og munn til å styre en datamaskin. SÅNT står det respekt av, alle er eksempler til etterfølgelse for alle de som bare er halvkranke, men likevel uføretrygdet.

Hva med alle de halvsjuke med ryggplager, migrene, epilepsi, ms, vonde sener eller den ultimate uførhetssykdommen fibromyalgi? Det må da finnes noe for dem også, et eller annet arbeid som skaper verdier eller legger ting til rette for andre verdiskapere? Noe som kan tvinge dem til å ta i et tak for alles beste, i stedet for å være passive mottakere av velferd og almisser. Det må da være A/S Norge sin plikt til å stå på for at alle skal kunne ha en jobb å gå til, og i hvert fall ikke gjøre det lett å bli uføretrygdet. Det blir for lett å sette seg tilbake i stolen og si at jobbe, det orker vi ikke.

Mennesker med psykiske lidelser har godt av å komme seg ut i arbeid og det å gå hjemme i lang tid ikke er bra – for noen. Jeg snakker her om de som fungerer og ikke de tungt syke. Det er nok av mennesker med bare “litt” sosial angst, “litt” helseangst, bare “litt” nevrotiske problemer, bare “litt” senebetennelse, “litt” vondt i hodet, som syntes det er mye tryggere hjemme i sin egen stue.

Jeg syntes vi alle, det offentlige, fastleger og hele bøtteballetten svikter totalt når det ikke gjøres alt for å få dem ut i produktivt arbeid. Det er det de trenger, det er det vi må kunne forlange av dem, det er det samfunnet trenger. Vi har ikke behov for en masse passive mottakere i dette landet.

Kjenner selv en ung mann, tidligere rusmisbruker som sliter med angst. Han har ung ufør og kommer aldri til å komme seg ut i yrkesaktivt arbeid om ikke noen står på for ham og nærmest tvinger ham til det. A/S Norge setter bare inn “lønna” hans hver måned og ingen stiller krav.  Nei dra på Lopphavet. Jeg får lønn den tjuende sier han alltid og jeg kjenner at jeg vemmes. Min gode mann, du får trygd, ikke lønn. Det er en forskjell!

Det er ikke som i “gamle” dager hvor det stort sett var gamle mennesker som var trygdemottakere, pensjonister etc.

I dag er den største gruppen på trygd i alderen 20 – 40 år. Dette er en gruppe mennesker som sikkert kunne ha klart en eller annen form for arbeid, men om det lønner seg er dessverre det store spørsmålet.

Som jeg har skrevet tidligere i et innlegg, så har vi i dette landet en rekke stadier for mennesker som ikke kan jobbe, så som rehabilitering, attføring og ufør. Av disse er det spesielt en som, i mine øyne, misbrukes mer enn de andre, nemlig ”ung ufør”.

Hvilke krav stiller samfunnet til mennesker i dag. Hvor enkelt er det å bli ufør? Ønsker mennesker å leve på uføretrygd eller er det bare blitt for lett? Hvordan er det når man først har fått betegnelsen, klarer man da å dra seg selv etter håret opp av sofaen?

Jeg ønsker ikke med dette innlegget å stemple de som virkelig er syke og trenger dette for å overleve, men heller de som deltar på alle samfunnsarenaene, men som ikke bidrar med arbeid. Hvis man orker å gå på byen, gå på jakt, sykle lange turer, grave i hagen, dra til Syden eller male huset, klarer man da for pokker også å gjøre en eller annen jobb!  Mangler man begge bena, er lam fra halsen og ned eller fullstendig blind, forstår jeg at det kan være vanskelig – men blant disse finnes det en rekke eksempler på at de jobber likevel. Jeg har selv jobbet sammen med både multihandikappede, blinde og lamme som gjorde en fullgod jobb, helt på høyde med funksjonsfriske. Det er derfor jeg blir så eitrende forbannet på alle slappfiskene som slipper unne med en eller annen diagnose som gjør det umulig for dem å jobbe.

Skal vi noen gang klare å snu denne trenden, må det bli større avstand mellom inntektsgivende arbeid og sosiale ytelser. Det må være noe som motiverer til å jobbe, og det kan ikke være slik at man kan vurdere hva som lønner seg. Det å jobbe må alltid lønne seg, og lønne seg skikkelig.

Skal det lønne seg å få til noe?

Hagen får på pukkelen fra de fleste da han, av skattemessige årsaker, velger å ”flagge” ut til Sveits.

Grovt sett finnes det to typer mennesker her i verden, aktører og tilskuere.

Lønner det seg å være en av aktørene?  Nei, her i Norge lønner det seg dessverre å være tilskueren, det å sitte på baken hele dagen. En slik tilværelse er ikke direkte lukrativ, men du klarer deg greit og kan få til en sydentur eller to i året. Forskjellen i utbetaling mellom de som jobber, for eksempel i det offentlige, og trygdede er ofte svært liten. Alt for liten, slik jeg ser det – noe som gjør det for lite lønnsomt å jobbe kontra å fortsette å være trygdet.

Jeg vet og forstår at det er mange som er kronisk syke av ulik grad, og ute av stand til å arbeide, men jeg vet også om flere sunne friske mennesker som orker det de selv syntes er viktig for dem. De er akkurat like arbeidsføre som resten av oss som har jobb, men de har funnet ut at det er greit å utnytte systemet, som faktisk er meget lettlurt. Så lenge avstanden mellom hva du får inn på konto fra trygd og arbeid for mange er svært liten, er det heller ikke noe som motiverer dem til å gjøre en innsats for å skaffe seg jobb.

I dette landet har vi en rekke stadier for mennesker som ikke kan jobbe, så som rehabilitering, attføring og ufør. Av disse er det spesielt en som, i mine øyne, misbrukes mer enn de andre, nemlig ”ung ufør”. Jeg vet personlig om flere tilfeller der unge mennesker som har rotet til livet sitt med narkotika eller annet rusmisbruk, er generelt uinteresserte i å bidra med noe eller er ”lettvintmennesker” har fått denne betegnelsen. Hvilket signal sender det til ungdommen? Hvilke kriterier stilles det generelt til det å være ufør?  Dette spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger og kommet fram at jeg ikke forstår kriteriene helt. Jeg er ikke utdannet til å forstå det heller, heldigvis kanskje, men mitt inntrykk er at det er for lett å bli ufør og å forbli ufør. Samfunnet avskriver raskt de som er blitt uføre og motiverer dem ikke til å endre status og ta seg arbeid, de pasifiseres og pasifiserer seg selv, blir handlingslammede og godt vant. Med få unntak kan de aller fleste av dem bidra med noe, uansett om man har et handikap eller annet som man tror hindrer en i å jobbe, selv om disse ikke kan jobbe fullt.

Når det gjelder å være ivrig og arbeidsom, så straffes man for dette. Signalet fra det offentlige er at ”kom ikke her og tjen penger, du skal ikke ha “mer” en vi andre!” Det skal ikke lønne seg å jobbe, avstanden mellom de som jobber og de som ikke jobber må ikke bli for stor. For noe tull!

I Norge er misunnelsen på mange måter sterkere enn kjønnsdriften, og vi gleder oss sjelden over de som får til noe å virkelig lykkes. Hvis man har vært driftig nok til å starte sin egen bedrift, skapt sin egen eller andres arbeidsplasser vil skatter og avgifter gjøre det såpass vanskelig å lykkes at det nærmest er et under hvis man får det til. . Det er ikke rart noen svært rike mennesker, så som Hagen, flagger ut og AS Norge mister arbeidsplasser.

Mali Steiro Tronsmoen, leder i Sosialistisk Ungdom, synes det er gledelig at Hagen forlater Norge. Hun uttaler følgende:

”Vi tilbyr oss å betale flybilletten ut av landet. Vi synes det helt greit, og klarer oss uten den egoisme og sytekulturen Hagen har bidratt med. Det er ikke han som skaper verdier: det er det arbeidsfolkene i bedriftene som gjør, sier Tronsmoen.”

Denne uttalelsen syntes jeg er så usmakelig og tåpelig på et sånt nivå at det nesten ikke bør kommenteres. At man i det hele tatt kan inneha et verv med så åpenbare mangler på basal samfunnsforståelse er for meg nærmest et under.

I følge Wikipedia har ikke Hagen har alltid vært så formuende som han er i dag. Hagen er utdannet ved Kjøpmannsinstituttet, som i dag er en del av Handelshøyskolen BI. Historien er kort som følger:

RIMI ble startet i 1977 av Stein Erik Hagen under navnet RIMI 500. I begynnelsen hadde hver butikk 500 typer varer. Etter en stund ble det forandret til 800 og navnet skiftet til RIMI 800 etter ytterligere et par år ble varesortimentet utvidet igjen og butikkene fikk navnet RIMI. På begynnelsen av 1990-tallet solgte han ut deler av selskapet, før han solgte seg helt ut i 2004.

Hvis vi ser bort fra Stein Erik Hagen som person, hvordan han snakker, hvem han omgås og hva vi syntes om ham, så har han jobbet hardt og fortjener den gevinst han sitter igjen med. Jeg mener absolutt at man skal betale skatt, men det bør være en begrensning i hvor mye man faktisk betaler. Rike mennesker bør selvfølgelig betale mer enn oss som ikke er det, men det må være et skattetak, slik at det fortsatt lønner seg å jobbe og stå på, skape arbeidsplasser og verdier. Det må lønne seg å gjøre en innsats kontra å sitte på rumpa og ta i mot trygd eller andre offentlige støtteordninger. Noen må stå for verdiskapning i dette landet, alle kan ikke være ansatt i det offentlige. Arbeidet må få en gevinst i forhold til de som velger å sitte på rumpa og være tilskuer.

Til Røkke, Hagen og andre som har skapt noe i dette landet, stå på – vi trenger mennesker som tør å ta en sjanse for å skape noe! Dersom alle blir redusert til mottakere av stønader eller offentlig ansatte, blir det ingen verdiskapning og hele systemet vil kollapse til slutt. Man kan ikke leve av å bare klippe håret på hverandre.