Afganistan – evig krig

Andreas Eldjarn (21) fra Tromsø, Simen Tokle (24) fra Ballangen, Trond Bolle (41) fra Lena på Toten, og Christian Lian (31) fra Kristiansand døde alle momentant da kjøretøyet deres ble rammet av en veibombe i Afghanistan søndag.

Hvor mange menneskeliv skal vi miste ved å prøve å hjelpe et land som faktisk ønsker krig og ikke fred? Her er det våpen og trusler som er eneste forhandlingsmiddel og det eneste som blir forstått.

Krigen i Afghanistan er et begrep som refererer til en militær konflikt som pågår, og som har resultert i krigshandlinger siden starten av USAs militære operasjonen Operasjon Enduring Freedom,  den 7. oktober 2001. Det angitte formålet med invasjonen var å fange Osama bin Laden, ødelegge al-Qaida og styrte Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt nettverket et tilfluktssted.

Det har ikke gått slik USA hadde tenkt og krigen fortsettter. Krigen i Afghanistan kan ikke vinnes med militære midler. Folk i vesten må være forberedt på en forhandlingsløsning med Taliban, men er dette realistisk?

Jeg forstår at innbyggerne trenger hjelp. Hjelp til å bore brønner for rent vann, varme klær og tak over hodet.   Jeg forstår at vi må hjelpe med våre resurser. Dette er mennesker som har kommet opp i en situasjon de ikke selv har ønsket, og har det vondt. Men hvor lenge kan vi fortsette med dette og faktisk risikere livet til våre sønner og døtre, fedre og bestfedre? Jeg er stygt redd for at de ovennevnte ikke er de siste som vil falle i denne  krigen. Hvor mange skal vi miste for at innbyggerne i Afghanistan skal få rent vann, varme klær og tak over hodet?

Vil du at noen av dine skal risikere livet i Afghanistan? Jeg tror ikke at jeg vil at mine skal det.

Høyere lønn for å risikere livet – hva er meningen

 

En norsk ung mann på 22 år er blitt fraktet hjem i kiste fra Afghanistan etter å ha mistet livet i “kongens klær”. Hva er meningen? 

Har selv en sønn på 22 år, som var ferdig med førstegangstjenesten for et drøyt år siden. Han kom ofte hjem på permisjon og kunne da fortelle at befalet reklamerte med høye lønninger og lettjente penger for å reise til Afghanistan. Han fortalt ikke noe om at de kunne komme hjem i kiste, uten kroppsdeler eller med ødelagt psyke. 

Noen vil vel mene at en på 22 er en voksen mann. Ja , jeg kan være enig til et visst nivå, men en person i begynnelsen av tyveårene er også uten ballast og mangler referanser til hvor tøft livet kan være. 

Det argumenteres med at de driver tøff opplæring, sånn de skal kunne sette seg inn i hvor hardt det kan være å være der nede. Hvordan kan man sette seg inn i det på en rolig vidde eller i norges dype skoger? Det skumleste du kan møte der en kanskje en bjørn, og da skal du jammen ha flaks. 

Nei jeg kjenner det vrenger seg i meg og jeg tror selv jeg hadde vært ødelagt som menneske  om min sønn hadde reist ned til Afghanistan og blitt drept. Jeg tror jeg hadde prøvd å prate ham fra å reise, satt meg ned og pratet litt rundt konsekvensene av en slik forlokkende tur – og forhåpentligvis snakket ham fra det. 

Livet er forgjengelig og livet er kjært. Derfor bør man være forsiktig med å rekruttere unge og eventyrlystne unggutter, med manglende evne til å se konsekvensene av sine egne valg og handlinger. Alle som har vært 22 vet hvor udødelig man er i den alderen, samtidig som man vet alt, kan alt og kan håndtere alt. Etter hvert som man blir litt eldre forstår man mer om hvordan verden henger sammen, og kan da gjøre bedre fundamenterte valg. Derfor bør man, synes jeg, forsøke å rekruttere eldre soldater enn de som akkurat er ferdige med førstegangstjenesten, eller sågar under denne, slik at vi slipper fler guttunger i kister med det norske flagget på. 

Ingen skal havne i en kiste i en alder av 22 år grunnet religiøse ekstremister, fundamentalister og andre idioter.

Godt nytt år

Godt nytt år til alle mann og, for å ikke virke diskriminerende, kvinner. Vi sier nå 2010 – og vi har nå en mulighet til å vise at vi faktisk er de mest intelligente skapningene på denne planeten.

Dette er ikke alltid like lett å forstå når vi ser alle konfliktene som foregår på alle kontinentene. Det virker nesten som det finnes grupper av grå byråkrater som sitter og pønsker ut hva slags faenskap vi kan finne på – hvem vi kan utstøte, drepe, drive på flukt eller starte en krig mot. I all denne herligheten, så legger vi da skylden på Gud, for hans veier er jo som kjent uransakelige og det betyr igjen at dette er det ikke noe vi kan gjøre med. Bullshit! Om gud finnes er jo en helt annen sak, og hadde han eksistert så hadde ikke dette skjedd, men det er en helt annen sak.

Jeg husker da jeg var liten pike – og Per Aabel leste “piken med svovelstikkene” av H.C Andersen. Det er den tristeste historien jeg til da hadde hørt. Men etter hvert som jeg har vokst opp har jeg forstått at  det er mange slike barn i verden. Barn som ikke har foreldre grunnet grunnløse kriger, sykdommer, fordrivning, okkupasjon osv. Vi trenger ikke lenger Per Aabel for å sette følelsene i sving, det holder å lese avisen, se på nyhetene – eller ta seg en tur til hovedstaden. Der finner vi de som sulter, ikke har noe hjem og som har mistet alle sine. Dette er mennesker og barn som vi kan gråte for – men hjelper det?  Jeg tenker på all den redsel som menneskene på Vestbredden, India/Pakistan, Kongo, Darfur, Zimbabwe, Irak, Iran Afghanistan m.m. har følt mens vi har spist kalkun, ribbe, stek og for ikke å glemme torsken. Har de fryst eller sultet, mens vi har tenkt “orker jeg en liten bit til”? Vi har kost oss – og drukket i lystig lag, andre har tørstet etter rent vann. I ro og mak har vi ventet på det store øyeblikket, nemlig fyrverkeriet. Klokken 24 smeller det løs – og vi klemmer og koser på alle vi treffer, kjente som ukjente og alle sammen ønsker vi et godt nytt år.

Hva med å sette seg ned og tenke seg litt om? Hva med alle de som ikke har det bra? Hva kan vi, vi på denne kloden gjøre kollektivt for å hjelpe slik at alle kan ha det bra? Det jeg tenker på er redsel for krig og elendighet som små barn, kvinner og menn burde slippe. Mennesker som har havnet i en slik situasjon uten å ønske eller ville det, og plassert i konflikter de ikke er part i.

Jeg syntes vi må slutte å være redde. Redde for å si ifra om vi er muslimer, kristne, ateister eller jøder. Vi må få si ifra om det er noe vi er uenig i! Det har ikke noe med religion eller etnisitet å gjøre. Vi kan heller ikke finne oss i terror og fryktspredning, vi må stå sammen mot dette og jobbe for at vi kan føle oss trygge i våre hjem – uansett hvor i verden vi bor.

Om alle står på og jobber mot det samme målet, og det må være fred, så må vi bare akseptere at vi har ulike oppfatninger om ting. Likevel kan vel ingen være imot at ens egne barn skal kunne føle seg trygge og glede seg til nyttårsaften, neste høytid, neste skoleår, fødselsdagen, konfirmasjon eller i morgen?

GODT NYTT ÅR!

Trist og leit!

Det er trist og tragisk det som skjer på Gaza. Mennesker som lider, barn som blir drept og alt for det som fremstår som et politisk spill. For det er jo det dette er! Et spill som har holdt på så lenge jeg har levd. Hvorfor kan de ikke komme til enighet? Det høres sikkert naivt ut, men vi har da faktisk klart det her i vesten. Det må vær traumatisk for befolkning i Palestina og Israel å leve slik år etter år. Tenk deg det og aldri kunne føle seg trygg, føle den indre roen og det å kunne spise seg mett.  Sende barna trygt på skolen i visshet om at de kommer levende tilbake. Det tryggeste i denne konflikten er å ikke ta parti, da det blir feil samme hva man mener og man kan fort bli stemplet som tilhenger av det ene eller det andre. Men det er også den feigeste måten å ikke tørre å mene noe i plenum. Slik jeg har forstått det, så er det ingen fasit, men hvordan de forskjellige grupperinger tolker denne krisen.
Jeg håper for folket i Palestina og Israel at de kan komme til en enighet som kan bety fred og ro for alle de som har blitt plassert i en situasjon de ikke selv har ønsket.