Skattelisten – for offentligheten?

Er skattelisten en offentlig sak? Skal vi ha lov til å snoke i hva naboer og venner tjener. Være misunnelig på de som tjener mer eller godte oss over de som tjener mindre? Er det meningen at vi skal være “politi”? Naboen tjener lite men han kjører fancy bil. Er det da jeg skal melde fra? Hva om han har arvet penger den siste måneden? Nei dette er da virkelig en sak for skattemyndighetene og ikke oss vanlige dødelige. I et land hvor Datatilsynets mener at det å sette opp overvåkingskameraer for å sikre oss mot vold og ulovligheter strider mot personvernet, er det lov til å snoke i hva alle tjener. Avisene kjører sågar lange artikkelserier over hva idrettsfolk, kjendiser, skurker og politikere tjener i dagesvis etter at skattelistene er lagt ut.

Jeg mener at inntekt er en personlig sak, og ikke noe som andre har noe med. Jeg mener nå at folk skal få tjene det de tjener og kjører de dobbelt med både svarte og hvite penger så får det være deres sak – alternativt en sak mellom dem og politi og skattemyndigheter   Jeg personlig får det hverken bedre eller dårligere, men mine inntekstsopplysninger ønsker jeg nå å ha for meg selv. Denne listen er også en gave til alle kriminelle, som da kan plukke ut sine ofre. Jeg håper at de som bestemmer tar tilvettet og avskaffer  dette med åpne lister på skattekontor og nett.

Store mangler i psykiatrien

Hva skjer i psykiatrien i Norge og er det noe håp for de som virkelig blir psykisk syke og søker hjelp?

Jeg mener personlig at det har skjedd veldig lite de siste 10 årene og vi begynner vel snart med lobotomi for å holde de aller sykeste i sjakk. Det er i og for seg kjemisk lobotomi som blir bedrevet rundt på de forkjellige institusjonene og ikke så mye behandling. Det å fjerne et symptom er ikke behandling, det er det samme som å behandle et hull i en tann med Paralgin Forte over år, bare for at det ikke skal gjøre vondt. Hullet er der, men smerten er nesten borte. Dette går bra en stund, men til slutt faller tannen ut. Da er skaden uopprettelig, endelig og ugjenkallelig – og noen ganger får slike hendelser også andre skadefølger. Psykiatrien fungerer nærmest på samme måte om man i det hele tatt får hjelp – det dopes og medisineres, forvares og låses inne – men behandling er det dårligere med.  Nasjonen Norge tjener penger som gress, men har ikke råd til å ta vare på våre egne syke. Mennesker søker hjelp, men blir sendt hjem igjen med noen ord om at “dette går så bra og at vi alle har følt oss litt nedstemt av og til”. Må vi bli så syke at vi må slite med psyken resten av livet, eller som i denne saken, bli drapsmann?

I Norge brukes det uhorvelige summer på å betale halv- og heldårlige ledere, slik at de kan bruke tid på å ego-onanere hverandre. I tillegg sender vi massevis av penger ut av landet for å hjelpe folk i nød, noe som i seg selv er prisverdig og noe vi absolutt bør fortsette med, men hva med å bruke noen av dem på befolkningen i vårt eget land også?

Bestemor på gamlehjemmet som ikke har dusjet på 14 dager og blir lagt klokken 16.00 – og da med bleier, siden pleierne ikke har tid til å ta dem med på toalettet. Sønnen til naboen som ikke får hjelp for sine psykiske problemer. Han ødelegger både armer og bein og har truet med å ta livet av seg, men han er IKKE SYK nok. Bedriftslederen som blir utbrent og arbeidsufør som følge av press over tid, uten muligheter til å få snakket med noen som kan hjelpe. Listen er uuttømmelig og de aller fleste av oss har eksempler i egen familie eller egen omgangskrets der korrekt psykiatrisk hjelp på det rette tidspunktet kunne ha utført mirakler.

De ruslidende som ikke får hjelp da Norge har for få plasser og når de først får hjelp, så er det ikke noen kontinuitet i det. Først inn til avrusning i 14 dager, og så er det ikke ledig for videre behandling. Da er det inn igjen på hospits og rus og ingen behandling før man er blitt avruset igjen. Gå tilbake til start og begynn på nytt, forutsatt at du fortsatt er i live.. Faktisk brukes det noen kroner innenfor “rusbehandling”, men mangelen på styring, kontinuitet, helhetlig tenkning og oppfølgning fører til at man får svært dårlige resultater til slutt. Faktisk preges helsevesenet, både det somatiske og psykiatriske, rusbehandlingen og alle andre offentlige tjenester av fullstendig mangel på helhetstenkning. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør, pengene kommer fra eller ender opp på ulike budsjetter, styrt av ulike departementer. Det er mangel på forståelse for at penger brukt ett sted kan spare det mangedobbelte et annet.

Hva tenker politikerne på? Hva med å samarbeide? Hva med å planlegge? Hva med å snakke sammen på tvers av profesjonelle skott, økonomiske rammer og fokusere på sluttresultatet som ønskes oppnådd. Trolig vil man det samme, men i dag drar alle i hver sin retning. Det blir det ikke progresjon av.

Planlegge så de har nok bemanning. Bemannet så bestemor får dusje, drikke vin og være oppe så lenge hun har lyst til. Planlegge så alle får beholde verdigheten og gå på toalettet alene. Planlegge så folk ikke blir så psykisk syke at de blir en utgiftspost for AS Norge hele sitt liv. Planlegge så det er en viss kontinuitet når det gjelder rusomsorgen. Planlegge så vi som nasjon er en bedrift som går med overskudd fordi befolkningen trives, er friske og produktive – ikke fordi vi henter uante rikdommer opp fra havet, da det overflødighetshornet vil tørke inn før eller senere.

Planlegge så folk får hjelp over tid og ikke stykkevis og delt. Planlegge så behandlingen er behandling og ikke oppbevaring, skyving eller ansvarsfraskrivelse.

Den regjeringen vi har hatt i fire år og som vi fortsatt må slite med, har ikke vært til mye hjelp, men heller satt oss tilbake. Alle vil mele sin egen kake og snakke høyest – og det sosiale fokuset har kommet i bakgrunnen.

Mitt enkle budskap blir derfor; Bruk penger på de trengende her hjemme på berget, for det trengs. Arbeid i utlandet er viktig, men ikke viktigere enn å hindre at vårt eget land råtner på rot. Ikke send alt vi har ut av landet eller sylt det ned. Bruk noe på de svake, så de har en mulighet til å bli produktive og inntektsgivende borgere. Verdens rikeste land? Det må være på penger, på de andre tingene som er viktige for mange ligger vi sørgelig etter andre.

Det er trist hvis man må gjøre seg til morder for å få hjelp i dette landet.

Opp om morran!

Få alle på trygd – det skal ikke lønne seg å jobbe. Jeg sitter her og reflekterer litt over temaet.

Forskjellen er blitt altfor liten mellom det å jobbe og det å gå på trygd. I dag er det sånn at en trygdet og en som jobber full tid nærmest sitter igjen med det samme. Som en kollega av meg sa ”trekker man fra reiseutgifter og tiden, så hadde det gått opp i opp”. Det er uholdbart når man ved å gjøre ingenting skal ha den samme levestandarden og inntekten som en som dedikerer 8-10 timer av døgnet, fem dager i uken til verdiskapning. Ved lønnsoppgjørene pipes det fra ulike organisasjoner for sosialhjelpmottakere og trygdede: “Vi skal også ha “lønnsøkning” ellers blir forskjellen for stor!”. Hei, folkens: Det er meningen at forskjellen skal være der, ellers kan vi jo trygdes hele gjengen – og hvem skal betale trygden vår da?

Skal det være slik at det ikke lønner seg å arbeide? Ja, det hadde vært noe dere – lange late dager og evig ferie. Da trenger man ikke bekymre seg over om man sitter for lenge oppe om kvelden, møter man skal ha, og annet ansvar som følger med det å jobbe. Hva ville dette gjøre med oss som mennesker?  For meg personlig  synes jeg det å jobbe, at noen har bruk for meg,  er med å former meg som person. Er det ikke slik det skal være?  Hvorfor stiller ikke samfunnet større krav til oss og hvorfor er det slik at vi i Norge har høyest andel uføretrygdede i verden? Er det at vi gjennomgående er dårligere fysisk rustet til å jobbe eller har det noe med lullementaliteten vi er utsatt for, fra vugge til grav? Det har blitt sånn at den minste lidelse eller skavank fører til at man ikke lenger kan jobbe – og vi andre må forsørge dem. Det finnes mennesker som er lamme fra halsen og ned, men jobbe det vil de likevel.  De bruker det de har av funksjoner, slik som øyne og munn til å styre en datamaskin. SÅNT står det respekt av, alle er eksempler til etterfølgelse for alle de som bare er halvkranke, men likevel uføretrygdet.

Hva med alle de halvsjuke med ryggplager, migrene, epilepsi, ms, vonde sener eller den ultimate uførhetssykdommen fibromyalgi? Det må da finnes noe for dem også, et eller annet arbeid som skaper verdier eller legger ting til rette for andre verdiskapere? Noe som kan tvinge dem til å ta i et tak for alles beste, i stedet for å være passive mottakere av velferd og almisser. Det må da være A/S Norge sin plikt til å stå på for at alle skal kunne ha en jobb å gå til, og i hvert fall ikke gjøre det lett å bli uføretrygdet. Det blir for lett å sette seg tilbake i stolen og si at jobbe, det orker vi ikke.

Mennesker med psykiske lidelser har godt av å komme seg ut i arbeid og det å gå hjemme i lang tid ikke er bra – for noen. Jeg snakker her om de som fungerer og ikke de tungt syke. Det er nok av mennesker med bare “litt” sosial angst, “litt” helseangst, bare “litt” nevrotiske problemer, bare “litt” senebetennelse, “litt” vondt i hodet, som syntes det er mye tryggere hjemme i sin egen stue.

Jeg syntes vi alle, det offentlige, fastleger og hele bøtteballetten svikter totalt når det ikke gjøres alt for å få dem ut i produktivt arbeid. Det er det de trenger, det er det vi må kunne forlange av dem, det er det samfunnet trenger. Vi har ikke behov for en masse passive mottakere i dette landet.

Kjenner selv en ung mann, tidligere rusmisbruker som sliter med angst. Han har ung ufør og kommer aldri til å komme seg ut i yrkesaktivt arbeid om ikke noen står på for ham og nærmest tvinger ham til det. A/S Norge setter bare inn “lønna” hans hver måned og ingen stiller krav.  Nei dra på Lopphavet. Jeg får lønn den tjuende sier han alltid og jeg kjenner at jeg vemmes. Min gode mann, du får trygd, ikke lønn. Det er en forskjell!

Det er ikke som i “gamle” dager hvor det stort sett var gamle mennesker som var trygdemottakere, pensjonister etc.

I dag er den største gruppen på trygd i alderen 20 – 40 år. Dette er en gruppe mennesker som sikkert kunne ha klart en eller annen form for arbeid, men om det lønner seg er dessverre det store spørsmålet.

Som jeg har skrevet tidligere i et innlegg, så har vi i dette landet en rekke stadier for mennesker som ikke kan jobbe, så som rehabilitering, attføring og ufør. Av disse er det spesielt en som, i mine øyne, misbrukes mer enn de andre, nemlig ”ung ufør”.

Hvilke krav stiller samfunnet til mennesker i dag. Hvor enkelt er det å bli ufør? Ønsker mennesker å leve på uføretrygd eller er det bare blitt for lett? Hvordan er det når man først har fått betegnelsen, klarer man da å dra seg selv etter håret opp av sofaen?

Jeg ønsker ikke med dette innlegget å stemple de som virkelig er syke og trenger dette for å overleve, men heller de som deltar på alle samfunnsarenaene, men som ikke bidrar med arbeid. Hvis man orker å gå på byen, gå på jakt, sykle lange turer, grave i hagen, dra til Syden eller male huset, klarer man da for pokker også å gjøre en eller annen jobb!  Mangler man begge bena, er lam fra halsen og ned eller fullstendig blind, forstår jeg at det kan være vanskelig – men blant disse finnes det en rekke eksempler på at de jobber likevel. Jeg har selv jobbet sammen med både multihandikappede, blinde og lamme som gjorde en fullgod jobb, helt på høyde med funksjonsfriske. Det er derfor jeg blir så eitrende forbannet på alle slappfiskene som slipper unne med en eller annen diagnose som gjør det umulig for dem å jobbe.

Skal vi noen gang klare å snu denne trenden, må det bli større avstand mellom inntektsgivende arbeid og sosiale ytelser. Det må være noe som motiverer til å jobbe, og det kan ikke være slik at man kan vurdere hva som lønner seg. Det å jobbe må alltid lønne seg, og lønne seg skikkelig.

Love, love – men aldri holde..

Statsminister Jens Stoltenberg lover nå sykehjemsplass til alle – og 12.000 nye årsverk i pleie og omsorg. Han sier at alle skal ha rett til sykehjemsplass om de måtte trenge/ønske det, og at god helse er avhengig av en god tannhelse.

Han poengterer også at tannhelsen begynner å svikte når man passerer 75 år og at det da må handles raskt. Derfor vil Arbeiderpartiet sørge for å etablere en gratis tannhelseordning for de over 75 år.

Dette er en del av eldreplanen som inneholder Arbeiderpartiets målsettinger for eldrepolitikken fram mot 2015 og ble lagt fram i en tipunktsplan. Det er trist når de eldre ikke tør å bo hjemme lenger grunnet skrantende helse, men ikke får plass på eldresenter. Her er det mye å ta tak i og det første som må prioriteres er den store mangelen på ansatte, og det lave forholdstallet mellom ansatte og brukere.  Det er også skuffende å lese om hvordan de eldre blir lagt til sengs klokken 18.00 fordi det er for få ansatte på vakt. Pengemangel blir oppgitt å være årsaken til dette. For noen eldre kan det være skummelt, og muligens spesielt dersom de har sviktende syn eller hørsel, å utelukkende skulle forholde seg til flerkulturelle som prater dårlig norsk. Det skulle absolutt vært et minimumskrav når det gjelder norskkunskaper hos ansatte som har pasientansvar og -kontakt, og særlig når pasientene er eldre mennesker. Alt er snakk om penger og atter penger, og det ironiske i det er at de eldre trekkes automatisk fra sin pensjon for betaling for eget opphold. Så vidt jeg vet er det heller ikke lite som blir trukket.

Skam dere politikere!

Hva med et glass rødvin til de eldre på lørdagskvelden for de som måtte ønske det, eller på mandag formiddag for den del. Det er jo tross alt voksne mennesker vi snakker om her, ikke barn – selv om det synes som om man glemmer at eldre var voksne, ansvarlige, selvgående og etterrettelige mennesker før de fikk sykdommer eller dementer som reduserer evnen til å ta i mot og formidle informasjon i like stor grad som tidligere. Hva med familierom for ektefeller, det er en skam at de blir splittet etter å ha levd et helt liv sammen. Eldre har også rett til et seksualliv dersom de skulle ønske det, og rett til å ikke ligge på samme rom som konen eller mannen også Dette er mennesker som har vært stolte familiefedre og mødre. De har vært tryggheten i andres liv, og så blir de redusert til kun en byrde.  Skam, skam, skam!

Høyre vil bruke 3 milliarder kroner til etterutdanning av lærere de neste fire årene dersom partiet kommer til makten. Blir det en realitet om vi stemmer Høyre eller er det også bare tomt politikertåkeprat? Jeg er noe usikker på om kravet for å bli lærer har blitt høyere, men for to år siden holdt det med et snitt på 3 for komme inn. Dette sier noe om de som skal lære våre barn til å bli gode elever, vettuge voksne og ryggraden i det samfunnet som alle oss relativt unge og friske skal stole på at tar seg av oss når den tid kommer. Her er det bare å styrke skolen med gratis bøker til alle barn og årlig revisjon og skifte av foreldede læremidler.

Kunskapsmininster  Bård Vegard Solhjell SV mener at SFO må styrkes. Hva med å legge ned hele SFO ordningen, slutte med lekser og få lengre skoledager? Hva med å tilby ungene en god, sosial frokost før skoledagen begynner, et varmt og næringsrikt måltid midt på dagen og noen brødskiver på ettermiddagen for de som måtte ønske det? En landsomfattende undersøkelse Forbrukerrådet har gjennomført viser at SFO koster mer enn barnehagene i hver femte kommune, det vil si i 77 av 430 kommuner. Ved å legge ned SFO, utvide skoledagen og tilby ungene næring underveis vil kommuner og stat tape penger, mens foreldrene vil bedre sin økonomi. Lærerne er jo allerede på skolen og kan få utvidet arbeidstid, skiftordninger og noe mer arbeidsbyrde – men slipper til gjengjeld retting av prøver og annet hjemmearbeid da dette kan foretas mellom øktene på skolen. Det er på tide at også lærerne jobber 37.5 timer i uken, slik alle vi andre har gjort lenge. Videre bør sommerferien for både barn og lærere reduseres kraftig. Hva er poenget med å ha 8 ukers ferie? Ingen av oss foreldre har 8 uker å avse til barna våre om sommeren, forutsatt at vi ikke er lærere da.. Ferien bør reduseres til maksimalt 5 uker. Tenk så mye ekstra læring barna våre kunne fått!

Hva blir realiteten om vi stemmer på AP?  Når skal de ta tak og når skal det bygges nye sykehjemsplasser og innføres gratis tannleger til eldre? Hvor skal pengene komme fra? Hva med alt det de lovet for fire år siden? Er alle de lovnadene holdt? Eh, nei.. Hva med alt det SP lovte? Eh, nei.. Hva med SV da, de hevder jo å være miljøgarantister og sosialt opphøyd – har de holdt løftene sine? Eh, nei..

Hva hjelper det med lovord og planer? Hva hjelper det med lange møter, prat og valgflesk? Det er betydelige mangler en rekke steder i samfunnet, så som alt som har med de eldre gjøre, helseomsorgen, barnevern, psykiatri, og alle som faller utenfor, så som narkomane. Her er det så mye det skulle vært tatt tak i og alt er like viktig.

Hei politikere, mange av disse sakene berører menneskers liv og helse og dere kan ikke love gull og grønne skoger om dere ikke kan holde det!

Det er deres ansvar som politikere å holde det dere sier. Dere må slutte å love oss alt mulig rart for å lure oss til å stemme på dere. Mulig dere ikke vet det, men vi gjennomskuer dere. Ikke alltid med en gang, men etter hvert fremstår dere som hånddukker som gjentar og gjentar det samme mantraet, uten troverdighet og uten ære, anstendighet og gjennomslagskraft. Det må handles mer og prates mindre.

Mer action og mindre prat synes å være en grei oppskrift. Det er bedre å få til noe enn å prate om mye.

Norges største metamfetamin-sak.

Østfold politidistrikt har rullet opp et omfattende narkotikanettverk, i det som kan vise seg å være en av Norges største metamfetamin-saker.

Metamfetamin et syntetisk sentralstimulerende narkotikum. Det har mye av de samme virkningene og ligner kjemisk på amfetamin, men er mer potent og virker over en lengre periode.
I likhet med amfetamin kan metamfetamin inntas som tabletter, pulver eller oppløst i væske gjennom munnen, det kan injiseres, røykes eller sniffes.

Det å bruke metamfetamin øker risikoen for hjerneblødning, hjerteinfarkt og hjerterytmeforstyrrelser som kan føre til død. En vanlig komplikasjon blant metamfetaminbrukere er såkalt “meth mouth”, der misbruket og bivirkninger av misbruket fører til at tennene råtner og blir ødelagte.

Hovedsiktede er et litauisk ektepar på 24 og 33 år bosatt i Mosseregionen.  Dette er kyniske mennesker som kun tenker profitt og ikke de lidelsene dette stoffet vil gi mange mennesker, og da mener jeg ikke bare brukerne. Disse menneskene skulle ha smakt sin egen medisin, ved det å bli avhengige.

Jeg syntes det nå er på tide at vi sender disse tilbake til det landet de kommer fra, så vi konstaterer et eksempel på hva som skjer om det er andre som prøver seg.  Soningsplassen kan kjøpes bilig av litauiske myndigheter, så det er en nærmest vinn/vinn-situasjon for alle. Det skal ikke lønne seg å være skurk, vi må hindre at vi blir frihavn for alle verdens skurker som ønsker stor fortjeneste, lav risiko og behagelige soningsforhold hvis tatt. Slik jeg ser det skal alle, asylsøkere, arbeidsinnvandrere, familiegjenforente, innflyttere og andre som kommer for å bosette seg i Norge bli sendt ut så fort de ikke klarer å leve etter våre lover og regler. Vi har vel mer enn nok med våre egne lovløse, fengslene våre er fylt til randen allerede. Det er jammen på tide at Norge tar et standpunkt om at vi ikke skal ta oss av alle østeuropeere, iranere, afghanere, ”terrorister” og annet pakk. Jeg må si jeg blir så eitrende forbannet og kjenner vreden i meg over dette temaet. Dop er et helvete på jord, det er så fort å falle utpå, men så tungt å finne tilbake – og alle svinepelsene som med egen vinning for øye gjør dette mulig, bør få svi skikkelig.

Nå er det på tide at våre politikere endrer lover og regler for innføring av narkotika. Livsvarig fengsel, og da mener jeg til evig tid, for våre egne og deportering av våre nye landsmenn. Da slipper vi trolig noen saker og løser noe av problemet. Er det ikke marked er det ikke noen grunn til å innføre dette lenger.  Litt for enkelt tenkt? Jeg spør? Noen som har løsningen? Er det synd på¨de som innfører stoff? Hva med de 12 – 15 år gamle  de introduserer, hva med dem?

Hva med våre unge som tester ut dette å blir hekta? Har vi ikke nok å slite med? Jeg bare spør?

La oss kutte ut psykobabbelet.

Via YouTube sier politikeren Peter King sin hjertens mening om den avdøde superstjernen, og mener media må slutte med å «glorifisere» Jackson.

Michael Jackson inngikk i 1993 et millionforlik med familien til en gutt som hevdet popstjernen hadde begått overgrep mot ham. I 2005 ble Jackson frikjent i en annen overgrepssak der en gutt som tilbrakte mye tid på Neverland-ranchen kom med lignende anklager.

Jeg mener selv at der ingen røyk uten ild og at Michael Jackson var en raring. Jeg er også enig i at vi må kutte ut dette ”psykobabbelet”.

 Dette var en mann som aldri hadde fått være barn, og heller aldri hadde blitt voksen. Han var et geni innen musikk og dans, men han hadde allikevel dragninger mot unge gutter. Han var nok både homofil og pedofil i den forstand at han likte unge gutter i pubertal alder. Han hadde som alle barn et stort behov for kjærlighet, men fikk dette sjeldent da han hadde en tyrann til far.

Jeg er tildels enig i Peter King sin uttalelse, han var en overgriper og en pedofil.   Han var også et geni innen musikk, men det rettferdiggjør ikke hans handlinger mot barn. Det er trist at mann bare kan betale seg ut av slike ting. Det viser vilsken makt mann har bare mann har penger.

Jeg syntes også at han nå blir glorifisert, det er ikke mange månedene siden han bare var “den gale”, men nå er han borte og det er bare det fine og artistiske vi husker.

Hadde han fortsatt levd, så hadde ikke jeg latt mine barn være alene med ham et øyeblikk, for han var fortsatt en pedofil i mine øyne.

Hvem kan gjøre seg til dommer?

“Whoever undertakes to set himself up as judge in the field of truth and knowledge is shipwrecked by the laughter of the Gods.” 

Dette er et sitat av  Albert Einstein og jeg syntes det sier mye om temaet. Hvorfor mener vi homofil kjærlighet ikke er likeverdig som kjærlighet mellom heterofile.  At heterofile er mer pedagogisk korrekte foreldre. At heterofile skal kunne gi barn en tryggere og mer kjærlig oppvekst en homofile. Jeg bare spør?

Som barn av skilte foreldre må jeg si at det å skulle vokse opp med to mødre eller to fedre som elsket hverandre og ikke “slåss” ville være å foretrekke fremfor en far og en mor som krangler og er uenig, og som hele tiden sloss om min oppmerksomhet.  Det er verken trygt eller godt for et barn.

Hvorfor kan vi ikke akseptere at homofil kjærlighet er et valg tatt av to voksne mennesker som faktisk er glad i hverandre. Vi må slutte med å gjøre oss til doms over hvordan VI mener at de skal leve livet sitt. Det er jo det samme som å si at du skal gå i blå klær for det liker JEG.  Du skal ikke like fisk men kjøtt, for det liker jeg.

Tenker også på boken “Bedre død en homofil” og lurer på om vi snakker om oppegående mennesker som lever i 2009 og ikke i steinaldertiden. Dette er et mørkesamfunn på sitt svarteste.

Statskirken har alltid behandlet homofile urett.  Det er mye vondt som har skjedd i regi av religionen. Jeg mener at hadde vi ikke hatt religion, så hadde vi spart oss for mye smerte opp igjennom tidene.

Kristendommen her i Norge har gjort mye urett og har fått med seg mange på lag mot de homofile. De skal frelse dem, gjøre dem friske etc. Det er jo som å prøve å omvende en heterofil til homofil. Kanskje de skulle prøve det en gang, og så se hvordan det går?

Nei la de homofile være homofile La dem få adoptere på lik linje med andre. Det er mye omsorg og kjærlighet der ute. Kjærlighet som mange ensomme barn kunne trenge.  Vi må slutte å stigmatisere og putte alle i samme bås. Vi er tross alt bare mennesker og det er da bedre at vi elsker enn sloss.

http://www.youtube.com/watch?v=6nZGv8VTBVE&feature=related

Meningen med livet?

Ja da er våren endelig kommet til vår del av kloden. Jeg kjenner det pirre i kroppen, men når jeg ser meg i speilet får jeg heller en lettere depresjon. Det er ikke bare måkebilen som har gjort skadeverk på gjerder og annet i løpet av vinteren. Jeg har jammen gjort litt skade på min egen kropp i form av sukker og for mye mat. Ja her holder det ikke med noen spiker og hammer, her må det langt tøffere og langvarig arbeide til for at det skal bli noen resultat.  Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg hadde jo så god tid, eller hva? Nå er det ikke mange ukene igjen og jeg har  ikke gått ned, men opp. 

Jeg ser på meg selv i speilet og får følelsen av at jeg er en hvalross eller sjøku. Det er jo selvfølgelig ikke så ille, men ille nok, syntes jeg.

Kjøper dagens Dagblad og på første side lyser bilde av en ung søt jente med en lue på hodet. Hun er 17 år, tynn og lider av kreft. Det eneste hun håper på er å få oppleve sin egen russetid.

Jeg setter meg ned, tenker og skammer meg. Her har jeg vært nedfor for noen skarve kilo mens denne jenta kjemper for livet.  Det er nok flere som degog meg ute i den vide verden som egentlig hengers seg opp i bagateller. Ja for det er jo en bagatell med noen kilo for mye i denne sammenheng. Dette er noe vi kan løse over tid med sunnere kosthold og morsjon. Det er noe som sikker vil tenke at det virkelig er noen som sliter og jeg skal ikke ta fra dem retten til å føle det slik. Det er tanken på denne jenta, som i livets vår kanskje ikke får være med lenger, som tappert kjemper og det hun ønsker aller mest er å få oppleve sin egen russetid. Er det for mye forlangt?

Her kan dere selv lese:

http://sinober.blogg.no/

Og hør på denne:

http://www.youtube.com/watch?v=LKg2U_PVvoc

Galskap med religiøse undertoner

Den profilerte stortingspolitikeren, legen og påtroppende sjef for Rettsmedisinsk institutt, Olav Gunnar Ballo (SV) tror overnaturlige krefter kan stanse blødninger og gi dødssyke forlenget liv.

Stortingspolitiker for SV og lege Ole Gunnar Ballo uttaler i pressen at han tror blødninger kan stanses ved bønn og at dette har skjedd ved flere anledninger. Stanse blødninger ved opplesing av religiøse tekster? Er det en tilfeldighet at blødningen stanset eller er dette en blank løgn? Et spesielt vers skal leses opp og blødningen skal da stanse. Dette høres for enkelt ut og for meg høres dette ut som rent galskap med en religiøs undertone.

Det er nok mye mellom himmel og jord, men som lege ville jeg vært meget skeptisk til å uttale meg om dette. En blødning fra en blodåre kan ikke stoppes av noen hokus pokus-fraser eller overbevisning. Placebo-effekten kan nok virke mot noe – da kroppen og sinnet sammen er i stand til å helbrede mange sykdommer, men regelrette blødninger blir i overkant. Vi har lett for å kritisere scientologene og avfeie deres tro og holdninger som overnaturlig humbug, men feier ikke for vår egen dør. Her er det faktisk snakk om en profilert politiker og lege som tror på Guds helbredende kraft. Snakk om å sparke vekk beina under sin egen legepraksis J

Når det gjelder placebo-effekten, så viser det seg at mennesker som sliter psykisk som følge av isolasjon, depresjon og lignende, blir bedre ved kontakt med mennesker. Sliter man med psyken kan dette i seg selv gi kroppslige plager. Dette kan igjen rette seg ved kontakt med vanlige mennesker, healere og andre alternative terapeuter, i form av samtaler, det å bli rørt ved og det at noen bryr seg og har tid til å høre.

Nyfødte barn som ikke blir stimulert kan faktisk dø som følge av manglende kontakt. Alle mennesker har behov for kontakt med andre på en eller annen måte., Vi er sosiale dyr og blir syke om vi blir for isolert. Det å komme i kontakt med en healer, Snåsamannen eller andre terapeuter kan faktisk lette plagene, uten at det betyr at det er snakk om guddommelig inngripen eller helbredende evner.

Denne saken kommer bare dager etter at Bjarne Håkon Hansen hevdet at Snåsamannen hadde helbredet guttungen hans for kolikk. Nå er det på tide at vi plukker våre folkevalgte med omhu og gir dem munnkurv når det gjelder slike saker. Fra nå av krever jeg bevis og ikke bare prat, for dette blir for dumt. Man har liten eller ingen troverdighet som politiker etter at man har stått frem som en religiøs halvtulling på denne måten.

Et helvete på jord!

Han skulle bare tjene noen ekstra slanter, ha det litt kult, men resultatet av de skarve timene med planlegging, rus og gøy med venner førte til et sant helvete. Angsten rev i kroppen og svetten perlet seg i pannen! Da hørte han det igjen, stemmene. Han hadde stemmer i hodet. De rev og slet i ham og hadde tatt helt over. Han hadde ikke lenger kontroll over kroppen sin.

”Hva er jeg redd for” spurte han seg selv. Han fikk ikke noe svar, bare en indre redsel som slet ham i fillebiter og sa til ham at det hjalp hvis han skar seg selv og dermed var selvskadingen i gang. Han klarte ikke sove og følte at han aldri noen gang skulle klare å komme ut av angstens og paranoiaens tak. Han skar seg til blods på armer og ben, fikk dårlig samvittighet men fortsatte, men det ble ikke bedre. Han hadde mistet kontrollen. De vonde tankene og stemmene hadde tatt styringen over kroppen og hodet. Dette var rusens bakside. En side ingen hadde fortalt om før. Han var fange i egen kropp.