En av mange

“- Vi har gått inn for en hardere linje. Nå er det nok. De får ikke lov til å dele ut utstyr i områdene rundt Oslo S lengre. Det fører til altfor store ansamlinger av folk som dytter i seg narkotika. Faktisk er de med på å utføre en straffbar handling og det er dobbeltmoralsk, sier Stølen.”

- Normalt er kroppen i balanse med stimulerende og dempende mekanismer. Men ved rusmiddelbruk forstyrres disse mekanismene, og kroppen må sette inn mottiltak for å komme i balanse. Ved bruk av stimulerende rusmidler, settes ”demperne” på, og ved bruk av dempende rusmidler, skrus stimulerende mekanismer på.

Når rusmiddelet går ut av kroppen, er fortsatt motmekanismene på plass – og de er årsak til abstinenssymptomer som sterk uro, nedstemthet, angst og søvnforstyrrelser. Plagene er ofte så sterke at man ikke ser annen utvei enn å ruse seg igjen. Etter noen dager, iblant også uker, begynner kroppen å tilpasse seg en ny og rusfri situasjon – kroppens balanse gjenvinnes. Er dette en sykdom?

Alle blir ikke avhengige av stoff i barnevernsinstitusjoner eller fengsel. Ja det er mye stoff i systemene, og det er ikke bra. Det som er trist er at det er familie og venner som smugler dette inn til sine egne. De innsatte/beboere velger dette selv og kan si nei. De fleste er godt vant med stoffer av ymse slag før de ender i fengsel eller kommer til en institusjon.
Det er trist at vi er kommet så langt at vi har sluttet med å legge ansvaret der det hører hjemme, og det er faktisk hos brukeren selv. Det er alltid alle andre som har skylden for at de misbruker stoff eller har endt i fengsel. Jeg tror veien til et rusfritt liv starter med å ta ansvar for eget liv, men jeg mener ikke at vi andre ikke skal stille opp med støtte, for det er det de vil trenge.

Så alle dere som kritiserer politi, politiker etc. ta initiativ og hjelp en narkoman til et rusfritt liv!

Selvmord i slow motion!

Surfet litt på nettet og tok en tur innom youtube da jeg kom over denne filmen som gikk rett inn hos meg.

Her vises den sanne historien og gangen i den. Det er en farlig og fristende verden de unge lever i. Det starter med moro og ender i et sant helvete. Jeg får helt frysninger på ryggen. Musikken hjelper også med å få fram det rette budskap her. En informativ snutt, samt at det blir poengterer at det er HÅP for alle.

Hvordan kan vi akseptere dette? Hvordan kan våre politikere bare skyve dette under teppet? De prater og prater, men gjør ingen ting. Jeg gråter langt inne i sjelen over disse hårreisende bildene. Vi kan ikke bare sitte å se på at disse unge ødelegger seg selv.

Dette kaller jeg selvmord i slow motion. Likevel, se filmen helt ut – den slutter mer positivt enn den begynner:

Hvor ble han av (2)

Han hadde hatt behandlingstilbud siden han var 17 og vært innom 4 institusjoner og flere avdelinger innen 4 forskjellige institusjoner. Ja dette var virkelig den siste muligheten. Hun var skuffet over rusomsorgen i Norge. Omsorg? Behandling? Hva gikk behandlingen ut på? Dette lurte hun fortsatt på. Hun ville heller kalle det oppbevaring og medisinering. Legale narkoman var det de ble og er det noe bedre? Nei hun tenkte tilbake mens hun gikk og lette at det hadde vært kun ett sted hvor han hadde vært som hadde drevet behandling og ikke oppbevaring. Hvorfor kunne han ikke blitt der? Hun har også forstått at for hvert år med rus jo mindre blir det igjen av gutten hennes.

 

Der de gikk rundt ved Oslo S, Skippergata og Karl Johan og så all elendigheten, klarte hun ikke helt og identifisere dette med sin egen sønn. Dette var ikke hans liv. Her så hun bare elendighet og mange skjebner. Dette var ikke hennes sønns liv. Men hun lurte nok seg selv og forstod at han hadde nok hold mye skjult for henne og at dette kunne bli hans permanente liv om ikke han tok til vettet.

Etter alle samtalene med sønnen hadde hun forstått at det ikke hjalp å si ”ta til vettet ellers havner du også nederst i Skippergata”.  Her var det rusen som styrte og rusen som eide.Og den eide ham så sterkt at hun bare hadde lyst til å gråte.