Maria Amelie alias Madina Salmova

Maria Amelie eller Madina Salmova som er hennes virkelige navn ble tatt med av foreldrene da de flyktet fra Russland til Finland i 2000, og videre til Norge i 2002. Familien fikk avslag på asyl i Finland da finske myndigheter mente at behovet for beskyttelse ikke var tilstede. Det samme ble resultatet etter søknad i Norge – de hadde ikke behov for beskyttelse. Familien fikk endelig dato for utreise etter avslag i 2004, men valgte å unnlate å følge pålegget og gå under jorden.

I over åtte år har 25-åringen levd uten lovlig opphold i Norge, og man skulle tro at det ville være vanskelig å bli en del av samfunnet når man oppholder seg ulovlig i det. Likevel snakker hun norsk og har fått seg en utdannelse – tatt både bachelor og mastergrad uten verken personnummer, bankkort eller andre identifikasjonspapirer. Hvordan dette har gått til kan vi bare spekulere i, for som tusenvis av papirløse asylsøkere har hun verken rett til opphold, utdannelse eller å ta seg arbeid i Norge.

I 2004 fikk hun og familien endelig avslag på asylsøknaden. Myndighetene trodde ikke på dem, og ønsket å sende dem tilbake til Russland.

I høst kom 25-åringen ut med boken «Ulovlig norsk», der hun forteller en åpenhjertig og dramatisk historie om sitt liv som papirløs flyktning uten lovlig opphold i Norge. Etter boklanseringen søkte Amelie om å få saken behandlet på nytt. Onsdag 12. januar ble denne avslått og hun ble arrestert samme kveld.

Torsdag møtte Maria Amelie til fengslingsmøte i Oslo lagmannsrett. Der ble det fastslått at hun vil varetektsfengsles i to uker i påvente av utsendelse til Russland. Hun anket dommen på stedet. Mandag omgjorde lagmannsretten varetektsvedtaket, men dette er igjen anket av politiet.

Toppolitikere, artister, kjendiser og menneskerettighetsforkjempere har allerede engasjert seg hardt for å la Maria Amelie få bli i Norge.

Fortielse av sannhet er konsekvensen av hennes handlinger og fortielser av sannheten i denne saken. Det er loven som må gjelde i denne saken. Nå må de som styrer og steller holde fokus og ikke endre mening i siste liten. Det er ikke alle som har resurssterke venner som kan stille opp for seg i en slik sak. De vil bli store skjevheter om hun får bli grunnet dette og ikke de andre.

Jeg føler at vi kan snart ha kollektiv brenning av Norges lover og la følelsene styre landet vårt. Dette blir helt feil, man kan ikke ha ad-hoc lover som endres etter antall personer som møter i demonstrasjoner, som blir medlemmer på facebook eller andre aksjonsformer. De engasjerte forstår ikke at det er likhet for loven som gjelder, ikke hvem du er som person. Maria Amelie har faktisk en fordel at hun er resurssterk og har en utdannelse. Hun stiller sterke både i Russland og til å søke seg tilbake til Norge.

Politiets utlendingsenhet må nå få fortgang i å få sende Madina Salmova ut av landet. Anken gjelder kun at Madina Salmova skal kunne gå fritt rundt fram til hun skal bli sendt ut, og ikke om hun skal få bli eller ikke! Dette er viktig å huske, og vi må IKKE blande kortene her!

“Gi henne et norsk pass” sier folket som har møtt fram utenfor Stortinget. Her er det tydelig noen som har sovet i timen!
Kirken, ved Oslo-biskop Ole Christian Kvarme var én av flere prominente aktører som hadde møtt fram på demonstrasjonen. Inger Lise Hansen i KrF henvendte seg direkte til statsminister Jens Stoltenberg med følgende: Finn en løsning. La Maria få bli!
Her er det tydelig at det ikke er loven som styrer, men folket. Jeg kjenner at jeg blir skremt, skremt av at alle så tydelig  har glemt hva saken egentlig dreier seg om!

Krekar et fredet menneske

Foran øynene på PSTs spanere møtte terrorsiktede Shawan Sadek Saeed Bujak (37) mulla Krekar (54) i Oslo.

PST-spanere oppdaget at mulla Krekar  hadde kontakt med terrorsiktede Shawan Sadek Saeed Bujak. Sadek er siktet for å ha vært en del av en terrorcelle som planla anslag i Norge.

Najumuddin Faraj Ahmad, , bedre kjent som Mulla Kreka er en irakisk kurder bosatt i Norge.  Ahmad kom til Norge som kvoteflyktning fra Nord-Irak i 1991 . Han har kone og fire barn, som alle har fått innvilget norsk statsborgerskap, men Ahmad selv har ikke fått innvilget sin søknad.

Han har siden 8. desember 2006, stått oppført på FNs terrorliste, men oppholder seg fortsatt i Norge og kan gå fritt rundt som han måtte ønske. Han har ledet den kurdiske terrorgruppen Ansar al-Islam.

Slik jeg ser det må Mulla Krekar være fredet og kan dermed gjøre det han måtte ønske. Vi som bor her i landet, samt regjeringen sitter bundet på hender og føtter, og kan ikke gjøre noe.

Advokat Brynjar Meling, som representerer både Krekar og Bujak, bekrefter at de to kjenner hverandre,og mener at denne kontakten er helt uproblematisk. Han sier selv at han er blitt oppnevnt som advokat for Bujak sammen medsin kollega Arvid Sjødin, og  at dette viser at Krekar ikke har noe å gjøre med det Bujak er siktet for. Da ville både PST og Oslo tingrett påberopt motstridende interesser.

Hvorfor tør ikke regjeringen å røre denne mannen og sende ham tilbake til Irak?  Når han kan reise til Nord-Irak for å lede en kurdisk terrorgruppe, kan ikke behovet for asyl i Norge være så stort.

Hva med landets sikkerhet?

Store mangler i psykiatrien

Hva skjer i psykiatrien i Norge og er det noe håp for de som virkelig blir psykisk syke og søker hjelp?

Jeg mener personlig at det har skjedd veldig lite de siste 10 årene og vi begynner vel snart med lobotomi for å holde de aller sykeste i sjakk. Det er i og for seg kjemisk lobotomi som blir bedrevet rundt på de forkjellige institusjonene og ikke så mye behandling. Det å fjerne et symptom er ikke behandling, det er det samme som å behandle et hull i en tann med Paralgin Forte over år, bare for at det ikke skal gjøre vondt. Hullet er der, men smerten er nesten borte. Dette går bra en stund, men til slutt faller tannen ut. Da er skaden uopprettelig, endelig og ugjenkallelig – og noen ganger får slike hendelser også andre skadefølger. Psykiatrien fungerer nærmest på samme måte om man i det hele tatt får hjelp – det dopes og medisineres, forvares og låses inne – men behandling er det dårligere med.  Nasjonen Norge tjener penger som gress, men har ikke råd til å ta vare på våre egne syke. Mennesker søker hjelp, men blir sendt hjem igjen med noen ord om at “dette går så bra og at vi alle har følt oss litt nedstemt av og til”. Må vi bli så syke at vi må slite med psyken resten av livet, eller som i denne saken, bli drapsmann?

I Norge brukes det uhorvelige summer på å betale halv- og heldårlige ledere, slik at de kan bruke tid på å ego-onanere hverandre. I tillegg sender vi massevis av penger ut av landet for å hjelpe folk i nød, noe som i seg selv er prisverdig og noe vi absolutt bør fortsette med, men hva med å bruke noen av dem på befolkningen i vårt eget land også?

Bestemor på gamlehjemmet som ikke har dusjet på 14 dager og blir lagt klokken 16.00 – og da med bleier, siden pleierne ikke har tid til å ta dem med på toalettet. Sønnen til naboen som ikke får hjelp for sine psykiske problemer. Han ødelegger både armer og bein og har truet med å ta livet av seg, men han er IKKE SYK nok. Bedriftslederen som blir utbrent og arbeidsufør som følge av press over tid, uten muligheter til å få snakket med noen som kan hjelpe. Listen er uuttømmelig og de aller fleste av oss har eksempler i egen familie eller egen omgangskrets der korrekt psykiatrisk hjelp på det rette tidspunktet kunne ha utført mirakler.

De ruslidende som ikke får hjelp da Norge har for få plasser og når de først får hjelp, så er det ikke noen kontinuitet i det. Først inn til avrusning i 14 dager, og så er det ikke ledig for videre behandling. Da er det inn igjen på hospits og rus og ingen behandling før man er blitt avruset igjen. Gå tilbake til start og begynn på nytt, forutsatt at du fortsatt er i live.. Faktisk brukes det noen kroner innenfor “rusbehandling”, men mangelen på styring, kontinuitet, helhetlig tenkning og oppfølgning fører til at man får svært dårlige resultater til slutt. Faktisk preges helsevesenet, både det somatiske og psykiatriske, rusbehandlingen og alle andre offentlige tjenester av fullstendig mangel på helhetstenkning. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør, pengene kommer fra eller ender opp på ulike budsjetter, styrt av ulike departementer. Det er mangel på forståelse for at penger brukt ett sted kan spare det mangedobbelte et annet.

Hva tenker politikerne på? Hva med å samarbeide? Hva med å planlegge? Hva med å snakke sammen på tvers av profesjonelle skott, økonomiske rammer og fokusere på sluttresultatet som ønskes oppnådd. Trolig vil man det samme, men i dag drar alle i hver sin retning. Det blir det ikke progresjon av.

Planlegge så de har nok bemanning. Bemannet så bestemor får dusje, drikke vin og være oppe så lenge hun har lyst til. Planlegge så alle får beholde verdigheten og gå på toalettet alene. Planlegge så folk ikke blir så psykisk syke at de blir en utgiftspost for AS Norge hele sitt liv. Planlegge så det er en viss kontinuitet når det gjelder rusomsorgen. Planlegge så vi som nasjon er en bedrift som går med overskudd fordi befolkningen trives, er friske og produktive – ikke fordi vi henter uante rikdommer opp fra havet, da det overflødighetshornet vil tørke inn før eller senere.

Planlegge så folk får hjelp over tid og ikke stykkevis og delt. Planlegge så behandlingen er behandling og ikke oppbevaring, skyving eller ansvarsfraskrivelse.

Den regjeringen vi har hatt i fire år og som vi fortsatt må slite med, har ikke vært til mye hjelp, men heller satt oss tilbake. Alle vil mele sin egen kake og snakke høyest – og det sosiale fokuset har kommet i bakgrunnen.

Mitt enkle budskap blir derfor; Bruk penger på de trengende her hjemme på berget, for det trengs. Arbeid i utlandet er viktig, men ikke viktigere enn å hindre at vårt eget land råtner på rot. Ikke send alt vi har ut av landet eller sylt det ned. Bruk noe på de svake, så de har en mulighet til å bli produktive og inntektsgivende borgere. Verdens rikeste land? Det må være på penger, på de andre tingene som er viktige for mange ligger vi sørgelig etter andre.

Det er trist hvis man må gjøre seg til morder for å få hjelp i dette landet.

Få alle på trygd

Ut av sengen, arbeidet venter!

Få alle på trygd – det skal ikke lønne seg å jobbe. Jeg sitter her og reflekterer litt over temaet.

Forskjellen er blitt altfor liten mellom det å jobbe og det å gå på trygd. I dag er det sånn at en trygdet og en som jobber full tid nærmest sitter igjen med det samme. Som en kollega av meg sa ”trekker man fra reiseutgifter og tiden”, så hadde det gått opp i opp. Det er uholdbart når man ved å gjøre ingenting skal ha den samme levestandarden og inntekten som en som dedikerer 8-10 timer av døgnet, fem dager i uken til verdiskapning. Ved lønnsoppgjørene pipes det fra ulike organisasjoner for sosialhjelpmottakere og trygdede: “Vi skal også ha “lønnsøkning” ellers blir forskjellen for stor!”. Hei, folkens: Det er meningen at forskjellen skal være der, ellers kan vi jo trygdes hele gjengen – og hvem skal betale trygden vår da?

Skal det være slik at det ikke lønner seg å arbeide? Ja, det hadde vært noe dere – lange late dager og evig ferie. Da trenger man ikke bekymre seg over om man sitter for lenge oppe om kvelden, møter man skal ha, og annet ansvar som følger med det å jobbe. Hva ville dette gjøre med oss som mennesker?  For meg personlig  synes jeg det å jobbe, at noen har bruk for meg,  er med å former meg som person. Er det ikke slik det skal være?  Hvorfor stiller ikke samfunnet større krav til oss og hvorfor er det slik at vi i Norge har høyest andel uføretrygdede i verden? Er det at vi gjennomgående er dårligere fysisk rustet til å jobbe eller har det noe med lullementaliteten vi er utsatt for, fra vugge til grav? Det har blitt sånn at den minste lidelse eller skavank fører til at man ikke lenger kan jobbe – og vi andre må forsørge dem. Det finnes mennesker som er lamme fra halsen og ned, men jobbe det vil de likevel.  De bruker det de har av funksjoner, slik som øyne og munn til å styre en datamaskin. SÅNT står det respekt av, alle er eksempler til etterfølgelse for alle de som bare er halvkranke, men likevel uføretrygdet.

Hva med alle de halvsjuke med ryggplager, migrene, epilepsi, ms, vonde sener eller den ultimate uførhetssykdommen fibromyalgi? Det må da finnes noe for dem også, et eller annet arbeid som skaper verdier eller legger ting til rette for andre verdiskapere? Noe som kan tvinge dem til å ta i et tak for alles beste, i stedet for å være passive mottakere av velferd og almisser. Det må da være A/S Norge sin plikt til å stå på for at alle skal kunne ha en jobb å gå til, og i hvert fall ikke gjøre det lett å bli uføretrygdet. Det blir for lett å sette seg tilbake i stolen og si at jobbe, det orker vi ikke.

Mennesker med psykiske lidelser har godt av å komme seg ut i arbeid og det å gå hjemme i lang tid ikke er bra – for noen. Jeg snakker her om de som fungerer og ikke de tungt syke. Det er nok av mennesker med bare “litt” sosial angst, “litt” helseangst, bare “litt” nevrotiske problemer, bare “litt” senebetennelse, “litt” vondt i hodet, som syntes det er mye tryggere hjemme i sin egen stue.

Jeg syntes vi alle, det offentlige, fastleger og hele bøtteballetten svikter totalt når det ikke gjøres alt for å få dem ut i produktivt arbeid. Det er det de trenger, det er det vi må kunne forlange av dem, det er det samfunnet trenger. Vi har ikke behov for en masse passive mottakere i dette landet.

Kjenner selv en ung mann, tidligere rusmisbruker som sliter med angst. Han har ung ufør og kommer aldri til å komme seg ut i yrkesaktivt arbeid om ikke noen står på for ham og nærmest tvinger ham til det. A/S Norge setter bare inn “lønna” hans hver måned og ingen stiller krav.  Nei dra på Lopphavet. Jeg får lønn den tjuende sier han alltid og jeg kjenner at jeg vemmes. Min gode mann, du får trygd, ikke lønn. Det er en forskjell!

Det er ikke som i “gamle” dager hvor det stort sett var gamle mennesker som var trygdemottakere, pensjonister etc.

I dag er den største gruppen på trygd i alderen 20 – 40 år. Dette er en gruppe mennesker som sikkert kunne ha klart en eller annen form for arbeid, men om det lønner seg er dessverre det store spørsmålet.

Som jeg har skrevet tidligere i et innlegg, så har vi i dette landet en rekke stadier for mennesker som ikke kan jobbe, så som rehabilitering, attføring og ufør. Av disse er det spesielt en som, i mine øyne, misbrukes mer enn de andre, nemlig ”ung ufør”.

Hvilke krav stiller samfunnet til mennesker i dag. Hvor enkelt er det å bli ufør? Ønsker mennesker å leve på uføretrygd eller er det bare blitt for lett? Hvordan er det når man først har fått betegnelsen, klarer man da å dra seg selv etter håret opp av sofaen?

Jeg ønsker ikke med dette innlegget å stemple de som virkelig er syke og trenger dette for å overleve, men heller de som deltar på alle samfunnsarenaene, men som ikke bidrar med arbeid. Hvis man orker å gå på byen, gå på jakt, sykle lange turer, grave i hagen, dra til Syden eller male huset, klarer man da for pokker også å gjøre en eller annen jobb!  Mangler man begge bena, er lam fra halsen og ned eller fullstendig blind, forstår jeg at det kan være vanskelig – men blant disse finnes det en rekke eksempler på at de jobber likevel. Jeg har selv jobbet sammen med både multihandikappede, blinde og lamme som gjorde en fullgod jobb, helt på høyde med funksjonsfriske. Det er derfor jeg blir så eitrende forbannet på alle slappfiskene som slipper unne med en eller annen diagnose som gjør det umulig for dem å jobbe.

Skal vi noen gang klare å snu denne trenden, må det bli større avstand mellom inntektsgivende arbeid og sosiale ytelser. Det må være noe som motiverer til å jobbe, og det kan ikke være slik at man kan vurdere hva som lønner seg. Det å jobbe må alltid lønne seg, og lønne seg skikkelig.