Store mangler i psykiatrien

Hva skjer i psykiatrien i Norge og er det noe håp for de som virkelig blir psykisk syke og søker hjelp?

Jeg mener personlig at det har skjedd veldig lite de siste 10 årene og vi begynner vel snart med lobotomi for å holde de aller sykeste i sjakk. Det er i og for seg kjemisk lobotomi som blir bedrevet rundt på de forkjellige institusjonene og ikke så mye behandling. Det å fjerne et symptom er ikke behandling, det er det samme som å behandle et hull i en tann med Paralgin Forte over år, bare for at det ikke skal gjøre vondt. Hullet er der, men smerten er nesten borte. Dette går bra en stund, men til slutt faller tannen ut. Da er skaden uopprettelig, endelig og ugjenkallelig – og noen ganger får slike hendelser også andre skadefølger. Psykiatrien fungerer nærmest på samme måte om man i det hele tatt får hjelp – det dopes og medisineres, forvares og låses inne – men behandling er det dårligere med.  Nasjonen Norge tjener penger som gress, men har ikke råd til å ta vare på våre egne syke. Mennesker søker hjelp, men blir sendt hjem igjen med noen ord om at “dette går så bra og at vi alle har følt oss litt nedstemt av og til”. Må vi bli så syke at vi må slite med psyken resten av livet, eller som i denne saken, bli drapsmann?

I Norge brukes det uhorvelige summer på å betale halv- og heldårlige ledere, slik at de kan bruke tid på å ego-onanere hverandre. I tillegg sender vi massevis av penger ut av landet for å hjelpe folk i nød, noe som i seg selv er prisverdig og noe vi absolutt bør fortsette med, men hva med å bruke noen av dem på befolkningen i vårt eget land også?

Bestemor på gamlehjemmet som ikke har dusjet på 14 dager og blir lagt klokken 16.00 – og da med bleier, siden pleierne ikke har tid til å ta dem med på toalettet. Sønnen til naboen som ikke får hjelp for sine psykiske problemer. Han ødelegger både armer og bein og har truet med å ta livet av seg, men han er IKKE SYK nok. Bedriftslederen som blir utbrent og arbeidsufør som følge av press over tid, uten muligheter til å få snakket med noen som kan hjelpe. Listen er uuttømmelig og de aller fleste av oss har eksempler i egen familie eller egen omgangskrets der korrekt psykiatrisk hjelp på det rette tidspunktet kunne ha utført mirakler.

De ruslidende som ikke får hjelp da Norge har for få plasser og når de først får hjelp, så er det ikke noen kontinuitet i det. Først inn til avrusning i 14 dager, og så er det ikke ledig for videre behandling. Da er det inn igjen på hospits og rus og ingen behandling før man er blitt avruset igjen. Gå tilbake til start og begynn på nytt, forutsatt at du fortsatt er i live.. Faktisk brukes det noen kroner innenfor “rusbehandling”, men mangelen på styring, kontinuitet, helhetlig tenkning og oppfølgning fører til at man får svært dårlige resultater til slutt. Faktisk preges helsevesenet, både det somatiske og psykiatriske, rusbehandlingen og alle andre offentlige tjenester av fullstendig mangel på helhetstenkning. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør, pengene kommer fra eller ender opp på ulike budsjetter, styrt av ulike departementer. Det er mangel på forståelse for at penger brukt ett sted kan spare det mangedobbelte et annet.

Hva tenker politikerne på? Hva med å samarbeide? Hva med å planlegge? Hva med å snakke sammen på tvers av profesjonelle skott, økonomiske rammer og fokusere på sluttresultatet som ønskes oppnådd. Trolig vil man det samme, men i dag drar alle i hver sin retning. Det blir det ikke progresjon av.

Planlegge så de har nok bemanning. Bemannet så bestemor får dusje, drikke vin og være oppe så lenge hun har lyst til. Planlegge så alle får beholde verdigheten og gå på toalettet alene. Planlegge så folk ikke blir så psykisk syke at de blir en utgiftspost for AS Norge hele sitt liv. Planlegge så det er en viss kontinuitet når det gjelder rusomsorgen. Planlegge så vi som nasjon er en bedrift som går med overskudd fordi befolkningen trives, er friske og produktive – ikke fordi vi henter uante rikdommer opp fra havet, da det overflødighetshornet vil tørke inn før eller senere.

Planlegge så folk får hjelp over tid og ikke stykkevis og delt. Planlegge så behandlingen er behandling og ikke oppbevaring, skyving eller ansvarsfraskrivelse.

Den regjeringen vi har hatt i fire år og som vi fortsatt må slite med, har ikke vært til mye hjelp, men heller satt oss tilbake. Alle vil mele sin egen kake og snakke høyest – og det sosiale fokuset har kommet i bakgrunnen.

Mitt enkle budskap blir derfor; Bruk penger på de trengende her hjemme på berget, for det trengs. Arbeid i utlandet er viktig, men ikke viktigere enn å hindre at vårt eget land råtner på rot. Ikke send alt vi har ut av landet eller sylt det ned. Bruk noe på de svake, så de har en mulighet til å bli produktive og inntektsgivende borgere. Verdens rikeste land? Det må være på penger, på de andre tingene som er viktige for mange ligger vi sørgelig etter andre.

Det er trist hvis man må gjøre seg til morder for å få hjelp i dette landet.

Så bortkastet..

- New York, New York. Drømmenes storby. Men alt i New York er ikke slik det ser ut.

Dette skrev Adam Goldstein på sin twitterside bare noen dager før han døde.

Adam Goldstein

Sitter her å ser på et bilde av en vakker mann i sin beste alder, en mann som ble funnet død i sin egen leilighet. Han ble funnet livløs i sengen, og på nattbordet skal politiet ha funnet et tomt pilleglass og en crack-pipe. Dette var trolig ingen naturlig død og man kan stille seg spørsmålet; hvorfor? Hvorfor skjer dette igjen og igjen? Et ungt menneske som har så mye å leve for. Dette er noe som skjer for ofte og hvordan skal man gripe fatt i det?  Det å tro at dette utelukkende er et amerikansk fenomen er bare å lure seg selv.

Det kan ramses opp en rekke kjendiser som ikke har taklet livet i rampelyset og enten har gått på en smell eller tatt sitt eget liv. Hva som er årsaken til dette, er uvisst. Er det selve livet eller det evige forventingspresset? Når det gjelder Adam Goldstein, så hadde nok han en del å slite med, men det var da det virkelig begynte å lysne i form av ny serie han skulle spille i, det virkelig ble mørkt. Dette blir jo foreløpig bare spekulasjoner, da man nå ikke vet om dette var et selvdrap eller ren uflaks. Uansett, død er han og død forblir han.

Jeg må si at jeg syntes synd på ham. Han har slitt med rusproblemer i mange år - noe som i seg selv fører med seg mange problemer i form av psykiske problemer og isolasjon. I et intervju innrømmet 36-åringen at han tidligere hadde forsøkt å ta sitt eget liv. For et år siden overlevde han sammen med Travis Barker, fra gruppen Blink 182, en flyulykke der fire andre mennesker mistet livet. Han har slitt med dette i ettertid og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå.

I oktober skulle MTV ha premiere på TV-serien «Gone Too Far», der Goldstein som programleder skulle gripe inn overfor deltakerne på programmet og hjelpe dem til å få bukt med sine rusproblemer. Nå viser det seg altså at det var han selv som hadde behov for å bli hjulpet ut av det samme.

“Det finnes ikke noen bedre måte å huske hvordan det var å være på bunn, når man møter andre mennesker på bunn”, sa Goldstein i et intervju med nyhetsbyrået AP for kort tid siden.

Vi kommer nok til å se mange tilfeller som dette, og det har vært mange slike tidligere også. Vi skal ikke lenger tilbake enn januar 2008 hvor Heath Ledger tok/mistet livet ved uvettig bruk av medisiner/narkotika. Dette blir nok ikke siste tilfellet heller, bare det siste akkurat nå. Noen mennesker er sterke og klarer å stå imot, mens andre er svake sjeler og bukker under – for stoff, for medisiner, for psykiatri eller annet. Noen mennesker er skrøpelige og dette er dessverre noe de ikke blir klar over før de står der med begge bena i gjørma. Da er det viktig å spørre om hjelp.

Når man når bunnen, så er det bare en vei tilbake og det er opp! Alternativet er å forbli der.

Det er alltid håp

Et helvete på jord!

Han skulle bare tjene noen ekstra slanter, ha det litt kult, men resultatet av de skarve timene med planlegging, rus og gøy med venner førte til et sant helvete. Angsten rev i kroppen og svetten perlet seg i pannen! Da hørte han det igjen, stemmene. Han hadde stemmer i hodet. De rev og slet i ham og hadde tatt helt over. Han hadde ikke lenger kontroll over kroppen sin.

”Hva er jeg redd for” spurte han seg selv. Han fikk ikke noe svar, bare en indre redsel som slet ham i fillebiter og sa til ham at det hjalp hvis han skar seg selv og dermed var selvskadingen i gang. Han klarte ikke sove og følte at han aldri noen gang skulle klare å komme ut av angstens og paranoiaens tak. Han skar seg til blods på armer og ben, fikk dårlig samvittighet men fortsatte, men det ble ikke bedre. Han hadde mistet kontrollen. De vonde tankene og stemmene hadde tatt styringen over kroppen og hodet. Dette var rusens bakside. En side ingen hadde fortalt om før. Han var fange i egen kropp.

HELSE,RUS,PSYKIATRI OG SIKKERHET

Hva skjer med Norge?  Vi tjener penger som gress, men har ikke råd til å ta vare på våre egne. I stedet brukes det uhorvelige summer på å betale halvdårlige ledere, slik at de kan bruke tid på å massere hverandres egoer. I tillegg sender vi massevis av penger ut av landet, men hva med å bruke noen av dem på befolkningen i vårt eget land.Bestemor på gamlehjemmet som ikke har dusjet på 14 dager og blir lagt klokken 16.00 – og da med bleier, siden pleierne ikke har tid til å ta dem med på toalettet. Sønnen til naboen som ikke får hjelp for sine psykiske problemer. Han ødelegger både armer og bein og har truet med å ta livet av seg, men han er IKKE SYK nok.

De ruslidende som ikke får hjelp da Norge har for få plasser og når de først får hjelp, så er det ikke noen kontinuitet i det. Først inn til avrusning i 14 dager, og så er det ikke ledig for videre behandling. Ja så er det inn igjen med hospits og rus og ingen behandling før man er blitt avruset igjen. Hallo sier nå jeg. Her brukes det faktisk noen kroner. Penger som man like godt kunne kastet ut av vinduet, siden det ikke er noen oppfølgning eller tanke bak det hele.

Hva tenker politikerne på? Hva med å samarbeide? Hva med å planlegge.

Planlegge så de har nok bemanning, så bestemor får dusje og kanskje en rødvin på lørdagskvelden. Tross alt hun betaler for dette, og har nesten aldri gjort annet enn betale og investere. Takknemlighet er blitt et fremmedord, dessverre.

Planlegge så folk ikke blir så psykisk syke at de blir en utgiftspost for AS Norge hele sitt liv. Planlegge så det er en viss kontinuitet når det gjelder rusomsorgen. Så folk får hjelp over tid og ikke stykkevis og delt. Planlegge så behandlingen er behandling og ikke oppbevaring.Tenk også på alle de som ikke tør å gå ut etter at det stod i avisen at det er tryggere å gå rundt i New York enn i Oslo by. Hva med å sette inn litt penger til politiet så de igjen kan synes i bybildet og folk kan føle seg trygge. Jeg vil bare si at den regjeringen vi har i dag ikke har vært til mye hjelp, men heller satt oss tilbake. Alle vil mele sin egen kake og snakke høyest. Flytte vetrinærhøyskolen til Ås? Ja det var Åslaugs kommune. Sv, nei hjelp! Det partiet demonstrerer faktisk mot seg selv. Ja da har vi Jens da. Kommet svekket ut? Ja jeg syntes han blir mindre og mindre og kvinnene tar makta. Jeg må bare komme med et budskap! Bruk penger på de trengende her hjemme på berget, for det trengs. Ikke send alt vi har ut av landet eller sylt det ned. Bruk noe på de som har bygd opp vårt land og på svake, så de har en mulighet.