kall meg gjerne naiv

”Tjostolv Moland og Joshua French risikerer bli flyttet til det beryktede Osio-fengselet når det foreligger rettskraftig dom. – Det ser jeg veldig mørkt på, sier Mathilde Moland til VG Nett. ”

Mathilde Moland er som de fleste mødre bekymret for sønnen og vennen og det forstår jeg godt. Alle de som selv har barn kan sikkert forstå frykten hun føler.. Det er også vanskelig som mor å se sønnen som kaldblodig morder, for henne er han fortsatt den lille ”gutten” hennes.

Jeg sitter her og tenker over at jeg faktisk har fulgt saken siden den var ganske fersk, og hvor skeptisk jeg var i den første bloggen om guttene. ”Restaurantversjon fra Kongo” var tittelen og jeg var meget skeptisk til guttenes uskyld. I løpet av månedene som har gått har jeg stilt meg mange spørsmål. Hvorfor drepe egen sjåfør? Var de ute etter penger? Galskap?  Why?

Etter å ha sittet litt på sidelinjen og fulgt den første rettsaken, intervju med guttene og til slutt den første dommen, så har jeg tenkt for meg selv, ”jeg velger å ikke dømme”. Jeg ønsker å være åpen for eventuelle alternativer, for det ser ut som det er mange sider i denne saken, og hvem er det som snakket sant eller lyver?

Bilde av Tjostolv var et rent ”selvmord” i denne saken. Alle ble da sikre på at mannen var gal og at han drepte sjåføren. Etter å ha fulgt forklaringen, lest intervjuer, og sett hvordan guttene har slitt i fengsle, så kommer det nye spørsmål, hvorfor ta bilde om de har gjort det? Stemmer det kanskje at dette var en psykisk reaksjon av hendelsen? Vi har jo alle sett hvor syk Moland var og ble av Malariamedisin – kanskje bilde og smilet er en psykisk reaksjon etter en traumatisk opplevelse, men det var et rent selvmord i form av bevis!

Det jeg tenker rundt denne saken er mangt – og mange mener de er skyldige, fortjener straffen og syntes de skal råtne i fengsel. Jeg stiller da spørsmålet: mener dere virkelig at vi skal la dem dø, dø i Kongolesisk fengsel. Det er da mange mennesker som burde fått den skjebnen før dem. De som begår seksuelle overgrep mot barn, banker konene sine sønder og sammen. Nei de får noen få år i kasjotten og så er det pån igjen. Jeg syntes skyldige eller ikke skyldige, gale eller ikke gale, så kan vi ikke mene at vi skal la dem dø i fengslet der nede. Hva vet vi om vitnene vitner falskt, og alle de rare bevisene som er lagt fram.

 Tenk om de faktisk er uskyldige? Det som har vært det avgjørende så langt er bilde  og vitneutsagn til han på lasteplanet. Se bare hvordan de er blitt behandlet under rettsaken, ikke en stol å sitte på. Jeg syntes de burde få en mulighet, en mulighet til å komme hjem og sone. Bli bedre mennesker, kanskje få behandling, om det er det de trenger. Har de gjort den handlingen som mange mener de har gjort, så trenger de behandling, og en mulighet for å leve et liv etter soning.

Når pedofil-diagnose skal kunne gi strafferabatt, så burde disse guttene får en sjanse. Jeg kan ikke annet en å syntes synd på dem – synd på dem for hvordan de en har havnet i  et ”helvete”. Vi kan da ikke kalle det noe annet?

Den hele eller halve sannheten?

Advokat Morten Furuholmen og mor til Joshua French, Kari Hilde French.

Nye ”sannheter” i Kongosaken skal nå ha kommet frem. Moland og French har forklart til Advokat Furuholmen at de har forsøkt å etablere et sikkerhetsselskap i Kampala, som da har hatt ulike sikkerhetstilbud, deriblant også beskyttelse av grupper og personer som ønsker å bevege seg på kongolesisk territorium. Det var på tide at det kom fram noe nytt i denne saken.

Moland og French har tidligere påstått at de kun var på ferie i Kongo.

Det har vært mye omtale rundt denne saken, og som jeg har uttalt tidligere, så er jeg ikke i tvil om at de rette er blitt tatt. Jeg tror fortsatt ikke at dette var et overlagt drap, men et drap som ble blitt begått under noe spesielle omstendigheter og dermed bedre kan karakteriseres som et uaktsomt drap.

Jeg syntes personlig at videoen som viser Moland og French som trener soldater til oppdrag ikke viser tøffere behandling en hva våre egne unge menn kan oppleve i førstegangstjenesten. Forskjellen er kanskje at de ikke har klær, da jeg antar at Forsvaret har regler som forbyr dette og siden det rent ut kan være svært uheldig i vårt noe mer arktiske klima. Selv i det norske forsvaret blir det ropt og skreket, samtidig som vokabularet er alt annet en pent – så resten er nok ikke ulikt filmen fra Kongo. Det er snakk om å psyke guttene ned for så å bygge dem opp igjen, slik at de skal kunne takle det å være i kamp/krig. De blir menn og menn må de være hvis man skal kunne overleve som innleid soldat i Kongo og Ugandas skoger og stepper. Der hjelper det ikke å stryke hverandre med håret og å kjenne på følelsene til hverandre.

En annen sak er hva norske menn skal ned dit å gjøre uten at det blir klarert med myndighetene? Dette hører nok til den delen av historien vi ikke er blitt fortalt – ennå, forhåpentligvis.

Jeg ønsker igjen å påpeke, for ikke å bli “hengt” at jeg mener at de dømte nok er skyldig i uaktsomt drap og opptreden på kanten av systemet. Nå må de betale for at de ønsket å være “Rambo” og for alt som gikk galt. Men det å dømme noen til døden, samt kreve erstatning av både de dømte og Norge er rene galskapen og ren spekulasjon.

Morten Furuholmen mener at begge de dømte er uskyldig, så det blir spennende å følge saken for å se hva utfallet tilslutt blir.

Kan hende kommer sannheten frem en gang, om så bare med et lite skritt om gangen.

I lengden kommer man lengst med sannheten, uansett hvor ubehagelig den kan være noen ganger. De to kommer i dag med enda ett drypp av sannhet, og trolig hadde de kommet lenger med å være sannferdige fra begynnelsen.

Foreløpig slutt i Kongo, eller?

Som flere har kommentert i bloggen her, så har Kongo-saken nå blitt diskutert på kryss og tvers. Den har blitt analysert både fra utsiden og innsiden. Vi har vrengt og vridd på det som har blitt skrevet, men vi er like kloke. Det eneste vi er sikre på er at en mann er blitt drept – og Moland og French er innblandet i saken. Trolig har en av dem drept sjåføren – hvilken årsak det er til drapet vet vi ikke – og det vet de trolig ikke selv heller. Vi har forsøkt å forstå hva som virkelig har skjedd og hvorfor, men hvor langt er vi kommet?

Gjennom rettsaken har vi fått mange teorier – men de som sitter med fasiten ønsker ikke å prate. Hva er de redde for? Noe verre en dødsstraff finnes jo ikke, så hva de frykter forstår ikke jeg. Kanskje de frykter at sannheten faktisk er så skremmende og at de nå lever i et vakuum av fornektelse. Er det ikke slik det et når man har opplevd noe traumatisk? Det er i alle fall det ekspertene sier, hvis man skal forenkle dette til det ytterste. Noen ganger er det bedre å ikke huske eller ville huske.

Det er tydelig at de tiltalte fornekter sannheten og tier om hva som virkelig har skjedd. Det hadde kanskje gagnet dem å lette litt på sløret. Hva med å innrømme noe – uaktsomt drap – selvforsvar – legemsbeskadigelse med døden til følge? Bare det å komme med noe vil gi dem det de så sårt trenger nå, sympati – sympati fra folket og kanskje forståelse at det faktisk går an å havne i en slik situasjon om man er på feil plass til feil tid. Jeg prøver ikke å bagatellisere det som har skjedd, men heller å forstå – det har vært det vanskeligste i denne saken.

Dette er ikke noen søndagskolegutter, ei heller misjonærer, men unge men som ønsket spenning og trodde på lett jente penger med kuler og krutt.

Beslag gjort i Uganda av militære kart over Kongo, en rifle, FN-uniformer og lekegeværer gjør i saken noe bedre, men dette kan være fiktive bilder og nyheter. Vi kan snart ikke stole på noe av det vi leser. Eksperter som uttaler seg tror spionasjepunktet etter hvert vil falle bort, da enhver kan se at det tiltalepunktet er urimelig. Hva med de andre tiltalepunktene, er de også urimelige? Jeg tror vel ikke det, og samme hvordan man vrir og vrenger på dette, består det faktum at et menneske er dødt og to levende mennesker sier at det var Moland som skjøt ham.

I dag leverte Moland og Frenchs forsvarer André Kibambe anken etter dødsdommen som ble forkynt i militærdomstolen i Kisangani i går. Vi får håpe de dømte får muligheten til å sone i Norge - og vi venter med spenning på hva neste trekk i saken blir – og om noe av sannheten endelig vil komme for en dag.

Det var en gang to unge menn

- Det var en gang to eventyrlystne unge menn som reiste til Kongo for å oppleve litt spenning… Det er ihvertfall den offisielle forklaringen, men sannheten er nok mer i denne retning:

- Det var en gang to unge eventyrlystne unge menn som reiste til Kongos dype skoger for å oppleve spenning og kanskje tjene noen raske penger på å leve ut Rambo-drømmene sine.

Ting gikk kanskje ikke helt som de hadde planlagt, og det som først var et eventyr, utviklet seg til å bli det verste mareritt noen kan tenke seg. Etter skuddene som drepte sjåføren - og de ble arrestert – har det vært blitt fremlagt mobilbilder av nordmennene der de både er kledd i militære klær og i sivil. Det har vært uskyldige bilder av gutter som skal på tur og bilder som på mange måter taler for seg selv – som der Moland vasker blodet ut av bilen. Ikke særlig smart å legge kortene så direkte i hendene på militæret, påtalemyndigheten og  retten.

Aktor har fremvist et bilde av det som har blitt omtalt som nordmennenes oppdragsgiver. En uskyldig pressefotograf fra Drammens Tidene med navn Rune Folkedal. Dette skulle være den hardbarkede oppdragsgiveren og den som skulle ha sendt guttene på tur til Kongo, for ikke mindre enn å spionere og destabilisere landet.

Dette blindskuddet ble, i følge Folkedal, tatt i en helt annen og mye mer uskyldig sammenheng. Fremlagt i retten som bevis på undergraving av Den demokratiske republikken Kongo, ble innholdet eskalert til uante høyder.  Rune Folkedal i grønn beret foran et kart over Afrika synes å være bevis nok og blir brukt for alt det er verdt. At dette ikke er mye i våre øyne, synes ikke å ha betydning for den kongolesiske militærdomstolen.

Bilder av guttene fra Forsvaret og i HMK Kongens Garde oppfattes også som bevis for at de var på oppdrag fra den Norske Stat og sågar Kong Harald personlig.

Troverdigheten til den militære domstolen har blitt mindre og mindre – samtidig som undringen bare har blitt større og større. Går det virkelig an å drive en militær rettssak på den måten og ta bevis ut fra løse luften, vektlegge dem åpenbart feilaktig og påstå det ene mer hårreisende enn det andre? Jeg ser som alle andre at de tiltaltes sak er svak og at de muligens burde ha kastet inn håndkledet og erklært seg skyldige i uaktsomt drap –  da hadde de kanskje hatt en sjanse.

Tiltalepunktene om at Joshua French og Tjostolv Moland skal ha begått spionasje, og dannet et «kriminelt forbund» ledet av Moland – er utelukkende basert på beslagene av de norske forsvarsidentifikasjonspapirene, og det faktum at de to hadde våpen, kamera, kart, kompass og GPS. Med unntak av våpen og identifikasjonspapirene fra et avsluttet arbeidsforhold, er trolig dette noe de fleste av oss ville tatt med oss hvis vi skulle ferdes i ukjent lende, og kanskje særlig et sted som ikke nødvendigvis har veiskilt på hvert gatehjørne.

Da gjenstår det bar å se hva morgendagen bringer. Siste kapittel i dette dramaet er nok ikke ferdig ennå og det er tvilsomt om sannheten noen gang kommer skikkelig frem. Det vil nok dukke opp både bøker og filmer om dette – enten fra de tiltaltes egen hånd eller fra andre – så det er nok av underholdning å se fram til.