Uskyldig til det motsatte er BEVIST

“Er jeg mann for å si noe, så er jeg jammen meg mann for å gå fra det”. Dette er et godt ordtak som kan passe for meg i denne saken. Her har vi fulgt de to unge mennene, Tjostolv og Joshua i tykt og tynt, uke etter uke, fra de ble arrestert for drap, og fram til i dag. De er begge blitt dømt til døden opptil flere ganger, og tankene rundt dem har endret seg i takt med rettsaken. Jeg tror sikkert det er mange med meg.

Til å begynne med var de kun to navn i pressen. De fikk etter hvert et fjes, som vi ble kjent med, og som vi ransaket for skyld. Kunne to nordmenn virkelig ha gjort noe slikt? “ser de ikke litt upålitelige ut”? Men nei, det var to sympatiske unge menn. Disse unge mennene fikk etter hver to personligheter, som vi ønsker å bli kjent med. Vi syntes de var veldig forskjellige og tenkte kanskje,” Joshua er en glup kar, flink til å prate er han også. Hva gjør han der nede? Tjostolv har hele veien virket som den følsom av dem og tar lett til tårene. Hvordan har han klart å overleve der nede i en røff verden?

Jeg må si at mine tanker og følelser rundt disse to har svingt fra skyldig til uskyldig. Etter å ha tenkt over gangen i saken, fulgt med på rettsaken, så har tanken vært mange. Jeg må si at jeg reflekterte mer over hva som har kunnet skjedd der nede, en det å finne guttene skyldige. Morsinnstinket har flommet over. Vi har vel alle ønsket å redde dem, redde dem vekk fra alt det vonde de nå opplever. Det at Joshua igjen er blitt syk. Vil de to overleve?

Jeg syntes det er altfor mange som uten å tenke seg om kommer med uttalelsen “skyldig”.  Hva baserer de dette på? Bilde hvor Moland vasker bilen? Ja det er vel det nærmeste beviset vi har fått vist, men det viser jo ikke selve ugjerningen. Er det ikke noe som heter” uskyldig til det motsatte er bevist”? Gjelder ikke dette i denne saken? Gjelder ikke dette i Kongo? Jeg bare spør?

En gang to små gutter

Leser på VG nett at Mathilde Moland, moren til Tjostolv Moland nå har reist fra Kongo etter å ha vært på besøk. Hun har fått truffet sønnen, men det kan ikke ha vært med lett hjerte hun nå har reist.  Det kan ikke være lett for en mor å forlate sin syke sønn i vishet om at han har flere dødsstraffer hengende over hode. Tjostolv er fortsatt syk, og Molands forsvarer Andre Kibambe var inne hos ham to ganger i dag og mente å kunne spore at Tjostolv var blitt dårligere.

For Mathilde Moland vil Tjostolv alltid være hennes lille sønn, samme hva han har gjort. Som min mor en gang sa til meg “du vil være mitt barn selv den dagen du blir førti” og det stemmer. Vi er alle barna til våre foreldre og jeg tror enhver forelder kan se den lille jenta og gutten vi engang var. Selv de mest hardbarkede kriminelle har en gang vært et lite spedbarn.

Det blir spennende å følge saken og jeg håper for begge de tiltalte at Tjostolv holder seg frisk.

Joshua French forteller også til VG nett at han skriver ned sin versjon av saken i en bok – så det kan bli spennende om vi kanskje en gang i fremtiden får den virkelige historien om guttene på tur i Kongo – eller enda bedre en film.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro og mene i denne saken – men sikkert er det at den har mange parter - parter som har det vondt - vondt av de unge menn som en gang bare var to små uskyldige gutter.

Mørkemenn i Kongo

Aktoratet i saken mot Moland og French nedla i dag påstand om fem dødsdommer hver for de to tiltalte. Dommen forventes å komme i neste uke, men slik som all annen håndtering av denne saken har vært, er det ikke umulig at denne forsinkes. UD vil, ved en eventuell dødsdom, forsøke å hindre at dette skjer. “Det norske synet på dødsstraff er klart, og også kjent for kongolesiske myndigheter. Dersom noen norske borgere skulle bli idømt dødsstraff i utlandet, vil vi umiddelbart ta kontakt med myndighetene, med sikte på å få forsikringer om at dommen ikke vil bli gjennomført” kunngjør departementet. UD har ikke tro på at Moland og French vil bli utlevert til Norge for soning, da det ikke finnes noen avtale mellom Norge og Kongo.

Denne rettsaken har utviklet seg til et sirkus og har ikke lenger noen troverdighet. Å hevde at de praktiserer juss, lov og rett på samme måte som oss her i Norge er å overdrive, for det som refereres fra rettsaken har ikke mye med juss å gjøre. Enkelte av bevisene som er blitt lagt frem i retten synes ikke å ha noe med saken å gjøre, det jubles, ropes, bifalles og de merkeligste ting tillegges vekt. Jeg syntes det er rart at disse unge mennene har klart å holde seg så rolige og ikke allerede har gått fra forstanden. De har fremstått som meget reflekterte og det er utrolig om de faktisk har utført drapet de er tiltalt for, i hvert fall på den måten som påtalemyndigheten i Kongo fremstiller det. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at de er skyldige i at sjåførene døde, men at de er soldater i oppdrag fra den norske stat er en noe drøy påstand. Det er jo også blitt påstått at de er på oppdrag fra HMK Harald. Dette er å legge feil vekt på feil beviser, slik jeg ser det. Det virker som de har tatt tak i det som er av gamle bilder av guttene mens de var i forsvaret og annet. Dette er jo slik paparazziene jobber. En høne blir til en hønsegård, med bonde, rev og det hele.

Uten å kjenne alle bevisene, og utelukkende på bakgrunn av det som er presentert i ulike medier den siste tiden, begynner jeg mer og mer å helle til at drapet var et hendelig uhell, med et svært underlig etterspill. De tiltalte selv har bidratt til dette, med sin flukt, bildet av bilvasken og historien om bandittene. Jeg tror de har mistet hodet etter å ha begått drapet/uhellet/whatever og deretter kokt sammen en historie som ved nøye granskning og noe kritisk tenkning ikke holder vann. De har i hvert fall hatt nok tid sammen til å koordinere eventuelle forklaringer, der de har sittet sammen i fengsel i ukevis.

UD har hatt representanter i Kongo som har vært til stede under rettsaken, men de akter ikke å blande seg inn. UD har hatt flere møter med Kongos myndigheter for å forsikre seg om at det sentralafrikanske landet overholder sine internasjonale forpliktelser i rettsprosessen. Hvorvidt det har noe gjennomslag gjenstår å se.

Jeg tar meg faktisk i å syntes synd på disse unge mennene og håper ved anke at de kan få en mye mer fair rettssak, og et håp om at de faktisk kan få sone eventuell dom her hjemme.  Jeg unner ingen å sone under slike forhold, men på nyhetene i går så jeg faktisk et menneskelig trekk ved den ene vakten som tente røyken til Moland. Det ble et kameratslig klapp på skulderen, så det er godt at det er noe menneskelig i hele denne jævlige saken som berører så utrolig mange, både her hjemme og i Kongo.

De usannsynlige kravene om erstatning som har kommet fra de utroligste steder i det siste, er nesten ikke verdt å kommentere. De faller på sin egen urimelighet og er gjennomsyret av grådighet. Dette eskalerer fesjået til parodiske tilstander og burde vært avvist.

To skygger i Kongo

Moland og French begynner å se slitne ut. Foto: Dagbladet

Det er vanskelig å sitte i Norge og følge en rettssak som foregår i Kongo via pressen.  Hva er sant, hvem lyver og hvorfor. Stemmer det pressen skriver, er de farget av noe, er de ærlige? Er det her to skyldige nordmenn, eller er saken fabrikkert for å kunne tjene penger?

Følger saken i Kongo og leser at hovedvitnet Kasimu Aradjabo forteller om bilturen 5. mai som endte med at sjåføren Abedi Kasongo ble drept.

Hovedvitnet Kasimu Aradjabo beskriver det som skjedde svært nøyaktig og viker ikke fra det han tidligere har forklart.

Det har vært harde fronter mellom aktoratet og de tiltaltes forsvarer i rettssalen. De tiltalte har ikke ønsket å uttale seg da de mener hele saken er en farse. De to erklærte hver for seg at de ikke aktet å besvare spørsmål fra aktoratet eller dommerne

I går kom Moland med en eneste uttalelse – om at han er ingen kriminell, ingen agent for noen fremmed makt og at han bare en vanlig sivil nordmann som er blitt ranet. Han har ikke drept noen, utført noe ran eller spionert.

De tiltalte sier de ikke har fått snakke med advokaten siden torsdag. Det kan ikke være lett å bli stilt for en domstol i et land hvor saken går på fransk, et språk du ikke behersker, samt at du har en elendig tolk. På toppen av det hele så blir du nektet samtaler med din egen advokat. Det må være en helt håpløs situasjon.

De to vitnene Aradjabo og Kepo, er i tillegg til å være vitner, sivile parter i saken. De krever til sammen én million US dollar av nordmennene. Har de to tilpasset historiene til hverandre? En million dollar er tross alt svært mye penger.

Det jeg med sikkerhet kan si er at Moland og French er blitt to skygger av seg selv. De sitter der bleke med ringer under øynene og jeg tror virkeligheten nå endelig har gått opp for dem. Det var kanskje ingen god ide å dra til Kongo, uavhengig av om det var for å ha ferie, jobbe eller drive med annen lyssky virksomhet.

Vi får alle følge saken og håpe at om de blir funnet skyldig, noe som er meget trolig-  at de da kan sone straffen her i Norge. Jeg unner ingen å sitte på livstid i et soningsforhold som blir beskrevet i  Kongo, uansett hva de måtte ha begått.

Restaurantversjon fra Kongo

Klikker meg litt rundt på nettet i dag og kommer over bilde av gutta fra Kongo. Ett av bildene viser Moland som smiler og ser i kamera, mens han vasker blod ut av bilen der sjåføren Abedi Kasongo ble drept. Det er tydelig at den ene har stått for fotograferingen mens den andre smilende jobber med å få bilen ren.

Dette kunne like gjerne vært et bilde fra en elgjakt i Norge der den ene viser trofeet, mens den andre fotograferer for å forevige stunden. Det er da jeg griper meg i at dette er ikke er en jaktur i norske skoger, men en menneskejakt. Dette er menneskeblod som blir vasket vekk og  jeg kjenner “pelsen” reise seg på ryggen.

De sier selv at smilet på bildet er en naturlig reaksjon på en dramatisk opplevelse, men det kaller jeg en restaurantversjon fra Kongo. Man kan undres over hvorfor man i det hele tatt tenker på å ta bilde når man vasker hjernemasse og blod ut av en bil man har stjålet fra en død mann – uavhengig om man var den som drepte ham eller ikke. Det er greit å dokumentere livet sitt, men dette blir svært, svært sykt i mine øyne.

Naturlig reaksjon? Hva? En naturlig reaksjon ville vært å kaste opp, gråte uhemmet, bli apatisk, falle rundt halsen på hverandre og fortvile – ikke å smile skjelmsk til den andre/den medskyldige/turkameraten/kollegaen mens man øser ut kjøtt og kroppsvæsker.

Hva slags onde skapninger er dette? Dette må være to psykopater helt uten empati for andres følelser. Hva har skjedd med disse tidligere i livet som fortsatt klarer å smile i en slik situasjon?

Fredag starter rettssaken mot de to drapssiktede nordmennene Tjostolv Moland (28) og Joshua French (27) i Kongo.  Her får nok advokater, psykologer, psykiatere og andre såkalte ekspertene nok å gripe fatt i for virkelig å finne årsaken til å to unge menn kan havne i en slik situasjon. Jeg håper de virkelig kommer fram til sannheten, men det tviler jeg på. Her må det nok graves dypt for denne historien inneholder mer enn det som er kommet frem i den tilsynelatende svært hardt sminkede versjonen fra disse guttene.