kall meg gjerne naiv

”Tjostolv Moland og Joshua French risikerer bli flyttet til det beryktede Osio-fengselet når det foreligger rettskraftig dom. – Det ser jeg veldig mørkt på, sier Mathilde Moland til VG Nett. ”

Mathilde Moland er som de fleste mødre bekymret for sønnen og vennen og det forstår jeg godt. Alle de som selv har barn kan sikkert forstå frykten hun føler.. Det er også vanskelig som mor å se sønnen som kaldblodig morder, for henne er han fortsatt den lille ”gutten” hennes.

Jeg sitter her og tenker over at jeg faktisk har fulgt saken siden den var ganske fersk, og hvor skeptisk jeg var i den første bloggen om guttene. ”Restaurantversjon fra Kongo” var tittelen og jeg var meget skeptisk til guttenes uskyld. I løpet av månedene som har gått har jeg stilt meg mange spørsmål. Hvorfor drepe egen sjåfør? Var de ute etter penger? Galskap?  Why?

Etter å ha sittet litt på sidelinjen og fulgt den første rettsaken, intervju med guttene og til slutt den første dommen, så har jeg tenkt for meg selv, ”jeg velger å ikke dømme”. Jeg ønsker å være åpen for eventuelle alternativer, for det ser ut som det er mange sider i denne saken, og hvem er det som snakket sant eller lyver?

Bilde av Tjostolv var et rent ”selvmord” i denne saken. Alle ble da sikre på at mannen var gal og at han drepte sjåføren. Etter å ha fulgt forklaringen, lest intervjuer, og sett hvordan guttene har slitt i fengsle, så kommer det nye spørsmål, hvorfor ta bilde om de har gjort det? Stemmer det kanskje at dette var en psykisk reaksjon av hendelsen? Vi har jo alle sett hvor syk Moland var og ble av Malariamedisin – kanskje bilde og smilet er en psykisk reaksjon etter en traumatisk opplevelse, men det var et rent selvmord i form av bevis!

Det jeg tenker rundt denne saken er mangt – og mange mener de er skyldige, fortjener straffen og syntes de skal råtne i fengsel. Jeg stiller da spørsmålet: mener dere virkelig at vi skal la dem dø, dø i Kongolesisk fengsel. Det er da mange mennesker som burde fått den skjebnen før dem. De som begår seksuelle overgrep mot barn, banker konene sine sønder og sammen. Nei de får noen få år i kasjotten og så er det pån igjen. Jeg syntes skyldige eller ikke skyldige, gale eller ikke gale, så kan vi ikke mene at vi skal la dem dø i fengslet der nede. Hva vet vi om vitnene vitner falskt, og alle de rare bevisene som er lagt fram.

 Tenk om de faktisk er uskyldige? Det som har vært det avgjørende så langt er bilde  og vitneutsagn til han på lasteplanet. Se bare hvordan de er blitt behandlet under rettsaken, ikke en stol å sitte på. Jeg syntes de burde få en mulighet, en mulighet til å komme hjem og sone. Bli bedre mennesker, kanskje få behandling, om det er det de trenger. Har de gjort den handlingen som mange mener de har gjort, så trenger de behandling, og en mulighet for å leve et liv etter soning.

Når pedofil-diagnose skal kunne gi strafferabatt, så burde disse guttene får en sjanse. Jeg kan ikke annet en å syntes synd på dem – synd på dem for hvordan de en har havnet i  et ”helvete”. Vi kan da ikke kalle det noe annet?

Uskyldig til det motsatte er BEVIST

“Er jeg mann for å si noe, så er jeg jammen meg mann for å gå fra det”. Dette er et godt ordtak som kan passe for meg i denne saken. Her har vi fulgt de to unge mennene, Tjostolv og Joshua i tykt og tynt, uke etter uke, fra de ble arrestert for drap, og fram til i dag. De er begge blitt dømt til døden opptil flere ganger, og tankene rundt dem har endret seg i takt med rettsaken. Jeg tror sikkert det er mange med meg.

Til å begynne med var de kun to navn i pressen. De fikk etter hvert et fjes, som vi ble kjent med, og som vi ransaket for skyld. Kunne to nordmenn virkelig ha gjort noe slikt? “ser de ikke litt upålitelige ut”? Men nei, det var to sympatiske unge menn. Disse unge mennene fikk etter hver to personligheter, som vi ønsker å bli kjent med. Vi syntes de var veldig forskjellige og tenkte kanskje,” Joshua er en glup kar, flink til å prate er han også. Hva gjør han der nede? Tjostolv har hele veien virket som den følsom av dem og tar lett til tårene. Hvordan har han klart å overleve der nede i en røff verden?

Jeg må si at mine tanker og følelser rundt disse to har svingt fra skyldig til uskyldig. Etter å ha tenkt over gangen i saken, fulgt med på rettsaken, så har tanken vært mange. Jeg må si at jeg reflekterte mer over hva som har kunnet skjedd der nede, en det å finne guttene skyldige. Morsinnstinket har flommet over. Vi har vel alle ønsket å redde dem, redde dem vekk fra alt det vonde de nå opplever. Det at Joshua igjen er blitt syk. Vil de to overleve?

Jeg syntes det er altfor mange som uten å tenke seg om kommer med uttalelsen “skyldig”.  Hva baserer de dette på? Bilde hvor Moland vasker bilen? Ja det er vel det nærmeste beviset vi har fått vist, men det viser jo ikke selve ugjerningen. Er det ikke noe som heter” uskyldig til det motsatte er bevist”? Gjelder ikke dette i denne saken? Gjelder ikke dette i Kongo? Jeg bare spør?

Foreløpig slutt i Kongo, eller?

Som flere har kommentert i bloggen her, så har Kongo-saken nå blitt diskutert på kryss og tvers. Den har blitt analysert både fra utsiden og innsiden. Vi har vrengt og vridd på det som har blitt skrevet, men vi er like kloke. Det eneste vi er sikre på er at en mann er blitt drept – og Moland og French er innblandet i saken. Trolig har en av dem drept sjåføren – hvilken årsak det er til drapet vet vi ikke – og det vet de trolig ikke selv heller. Vi har forsøkt å forstå hva som virkelig har skjedd og hvorfor, men hvor langt er vi kommet?

Gjennom rettsaken har vi fått mange teorier – men de som sitter med fasiten ønsker ikke å prate. Hva er de redde for? Noe verre en dødsstraff finnes jo ikke, så hva de frykter forstår ikke jeg. Kanskje de frykter at sannheten faktisk er så skremmende og at de nå lever i et vakuum av fornektelse. Er det ikke slik det et når man har opplevd noe traumatisk? Det er i alle fall det ekspertene sier, hvis man skal forenkle dette til det ytterste. Noen ganger er det bedre å ikke huske eller ville huske.

Det er tydelig at de tiltalte fornekter sannheten og tier om hva som virkelig har skjedd. Det hadde kanskje gagnet dem å lette litt på sløret. Hva med å innrømme noe – uaktsomt drap – selvforsvar – legemsbeskadigelse med døden til følge? Bare det å komme med noe vil gi dem det de så sårt trenger nå, sympati – sympati fra folket og kanskje forståelse at det faktisk går an å havne i en slik situasjon om man er på feil plass til feil tid. Jeg prøver ikke å bagatellisere det som har skjedd, men heller å forstå – det har vært det vanskeligste i denne saken.

Dette er ikke noen søndagskolegutter, ei heller misjonærer, men unge men som ønsket spenning og trodde på lett jente penger med kuler og krutt.

Beslag gjort i Uganda av militære kart over Kongo, en rifle, FN-uniformer og lekegeværer gjør i saken noe bedre, men dette kan være fiktive bilder og nyheter. Vi kan snart ikke stole på noe av det vi leser. Eksperter som uttaler seg tror spionasjepunktet etter hvert vil falle bort, da enhver kan se at det tiltalepunktet er urimelig. Hva med de andre tiltalepunktene, er de også urimelige? Jeg tror vel ikke det, og samme hvordan man vrir og vrenger på dette, består det faktum at et menneske er dødt og to levende mennesker sier at det var Moland som skjøt ham.

I dag leverte Moland og Frenchs forsvarer André Kibambe anken etter dødsdommen som ble forkynt i militærdomstolen i Kisangani i går. Vi får håpe de dømte får muligheten til å sone i Norge - og vi venter med spenning på hva neste trekk i saken blir – og om noe av sannheten endelig vil komme for en dag.